Depprockerne som ble discorockere som ble fotballrockere som ble anonyme, gjorde etter flere års taushet i fjor et sterkt comeback med albumet "Get Ready". Formelen var riktignok noenlunde den samme, men melodiene og kraften var god nok til at ønsket om utvikling ble underordnet.
På Roskilde-konserten lørdag var ikke bildet like entydig positivt. Bernhard Sumner, Peter Hook og de andre ordensgutta hold seg nokså strikt til orden, og pumpet ut et monotont suggererende og effektivt upbeatrepertoar. Men både låtene, beaten og sounden som bandet leverer henter svært mye fra 1980-tallet, den gang New Order var spennende og nyskapende.
Fangsttrøye eller festforløser
Det er de ikke i dag, og til tider ble det klangmessige lydbildet og den rytmiske framdriften vel så mye en 80-talls fangsttrøye som en kontemporær festforløser.
I litt for stor grad ble konserten avhengig av de låtene du faktisk hadde et forhold til for å lykkes. "Transmission", "Atmosphere" og "True Faith" var alle eksempler på suggererende gjenhør som trigget ønsket om mer.
Men både på scenen og rent visuelt var det for lite som skjedde, for å holde interessen naturlig oppe gjennom hele settet.
Blandet drops
Monotoni kan fenge og fengsle, men det kan også kjede. Lørdag greide New Order begge deler. På sitt beste trakk de oss inn i en medrivende groove som rommet både melankoli og glede, mens de på sitt verste ble en påminnelse om at New Orders framtid ligger i fortiden.
Også Joy Divisions gamle hit "Love Will Tear Us Apart", som New Order tok helt mot slutten, hører fortiden til. Uten forsøk på å revitalisere den i særlig grad, klarte de likevel å formidle dens emosjonelle sprengkraft med naturlig troverdighet og styrke.
Det viser at gammel orden fortsatt kan gjelde, men også at man ikke utelukkende kan basere seg på gamle bedrifter.
New Order på Roskildes Orange scene lørdag kveld (foto: Richard Sagen).