Jonny Halbergs fortellinger fra den samme bygda, «Trass» og «Flommen», er blant de norske romanene jeg setter høyest de siste årene. Denne gangen forsøker Halberg å løfte biter av denne beretningen et hakk videre, uten å lykkes helt.
«Gå til fjellet» handler om de samme menneskene rundt gården Enevarg i utkanten av en østnorsk småby, der mye likner området rundt Lillehammer. FN-soldaten Johannes Ewald Renton kommer tilbake etter tjeneste i Kosovo. Han er ikke begeistret over det han ser.
Oppløsning
Familien går i oppløsning av utroskap, fyll, sjalusi, pengebegjær og ren og skjær overflatisk likegyldighet. Få mennesker er til å stole på i denne romanen. Johannes beskriver en mangel på anstendighet, han mener en "grunnvoll" i samfunnet gir etter. Dermed er romanen kanskje i nærheten av å sirkle inn viktige endringer i det norske samfunnet.
Likevel blir kritikken av norsk mentalitet servert i et språk som har mistet sin brodd. Når Johannes skjeller ut norske politikere som "medløpere, ynkrygger, feiginger, klovner, minste felles multiplum, narrer (...) falske stakkarer" blir fortellingen flat og påståelig. Ordene likner jo til forveksling det språket politikerne bruker om hverandre.
I overkant
Jonny Halbergs sterkeste kort har vært nettopp fortellingen og dialogene. Også i denne boka finnes høydepunkter, for eksempel i beskrivelsen av farens elskerinne, eller Johannes opplevelser på fjellet. På sitt beste driver Halberg handlingen av gårde som få norske forfattere.
Men noen av naturscenene blir i overkant romantisk ladet. Og unge menns jakt på lettjente penger og mer eller mindre lettlurte jenter er et grep han har mestret vel så bra i tidligere romaner. Dessverre er nominasjonen av «Gå til fjellet» et eksempel på at Brageprisen ikke treffer innertier i år heller.
Kulturnytt, NRK P2, 8. november 2004