Gå aldri fra meg
Kazuo Ishiguro
Cappelen 2006
Oversatt av: Kari og Kjell Risvik
Kazuo Ishiguros er kanskje aller mest kjent for romanen «Resten av dagen», som ble belønnet med Booker-prisen da den kom ut i 1989. Hans nye roman Gå aldri fra meg, minner på mange måter om denne. Begge bøkene er vakre og erkebritiske, og selv om rammehistoriene er ulike, handler de begge om pliktfølelse, resignasjon og valg.
Nesten mennesker
Det er ingen stor synd mot leseren å avsløre hva historien handler om. Allerede i løpet av de første sidene legger forfatteren selv inn tydelige spor når han bruker ord som «donor», «medisin» og «smerte». Det er ord som tydelig skurrer mot den idylliske lettheten som karakteriserer stemningen i boken. Og de får ligge og skurre en stund.
Imens tar fortellerpersonen Kathy oss med tilbake til barndommen på kostskolen Hailsham, og vi glemmer nesten de dystre undertonene for den nydelige oppvekstskildringen tre barns kjærlighet, vennskap og svik. Samtidig bekreftes litt etter litt mistanken om at det ligger mer enn bare Dickens aktig uhygge under overflaten. Alle barna på skolen er kloner. Født med en eneste oppgave, å donere organer til de virkelige menneskene i den virkelige verden utenfor, en oppgave de selv forholder seg til med mild undring og nesten uten opprør.
Ishiguro holder seg strengt til førstepersonsfortellingen, dermed er det mye vi som lesere aldri får vite. Det er et effektivt grep. Utelatelsene veier tungt, og den bakenforliggende grusomheten føles ekstra grusom, nettopp fordi den er så diskret nedtonet og fordi den fortelles på en så tilforlatelig måte.
Handlingslammelse
Men hva handler det egentlig om, bør man spørre seg, for Ishiguros historier er ikke alltid det de gir seg ut for å være. Liknende scenarioer har mange tegnet før ham, men så er den dystopiske sci-fi-liknende fortellingen kun rammeverket. Det handler om valg og om menneskers manglende evne til å handle.
Hvorfor rømmer ikke disse klonene, hvorfor bryter de ikke reglene, spør en seg som leser. For det er ikke først og fremst samfunnet, eller vitenskapen forfatteren vil kritisere, det er menneskets bevissthet, eller snarere deres bevisstløshet. Flere av Ishiguros historier ender som denne med at hovedpersonen avfinner seg med de betingelsene livet har gitt. Denne resignasjonen, denne vedvarende meningsløsheten minner mer om Kafka og Brecht enn om Orwell. Det tror jeg er tilsiktet.
Kulturnytt, NRK P2, 8. mars 2006
