NRK Meny
Normal

Fullt show-trøkk, lite substans

Grease ved Chateau Neuf preges av et energisk ensemble som gir alt i en godt koreografert, men overfladisk showforestilling.

Tarjei Sandvik

DEBUTERER SOM MUSIKALARTIST: Tarjei Sandvik Moe mest kjent fra SKAM gjør sin debut som musikalartist i rollen som Doody i Grease på Chateau Neuf.

Foto: TOVITA RAZZI / Grease

Oppsetningen av Grease ved Chateau Neuf i Oslo er et prosjekt fylt av motsetninger. En så stor produksjon trenger trekkplastre for å fylle salen: Tarjei Sandvik Moe fra SKAM ble tidlig frontet på plakater på byens T-baner.

Samtidig må kjernepublikummet få sitt: Øivind Blunck som radioprater blir løsningen.

Sommerflørt blir alvor

I programmet sier de ett sted at Grease på mange måter er vår tids SKAM, et annet sted at det er et stykke uten moral eller et opphøyet budskap. Karakterene forsøker å navigere i et landskap der hormoner, verdisett, gruppepress og kjærlighet setter hverandre stevne.

Sandy og Danny

ULIKE LIV: Ungdommene Sandy (Charlotte Brænna) og Danny (Bjørnar Reime) lever ganske ulike liv, og strever med å tilpasse seg hverandre.

Foto: TOVITA RAZZI / Grease

Denne 50-tallsnostiagiske musikalen handler om en sommerflørt som fortsetter når høsten kommer, og der ungdommene Sandy og Danny, som i utgangspunktet lever ganske ulike liv, strever med å tilpasse seg hverandre.

Karakterene er overraskende endimensjonale. Uttrykksvariasjonen begrenser seg til å veksle mellom glede og skuffelse hos de fleste av dem. Med noen hederlige unntak (som Mari Haugen Smistad og Charlotte Brænna).

Men koreografien veier opp for mye, Thomas Adrian Glans’ koreografi har skapt store, fartsfylte tablåer. Men de dynamiske bevegelsene forsvinner når numrene er over, da er spillet hos mange preget av gester som gjentas.

Energisk

Men publikum får full show-pakke. Fullt trøkk fra sangerne, en energi som hele tiden holdes oppe, bil på scenen (selvfølgelig) og effektfulle kulisser på skjerm i bakgrunnen. De får barske gutter kun iført badehåndkle rundt livet, kelnere på rulleskøyter, kjappe replikker og dansenumre som overlater lite til fantasien.

De får også sanger det er vanskelig å høre teksten på, karakterer av det mer stereotype slaget, sangere som ikke alltid er helt skjerpet i øverste register. Og de får SKAM-Isak, som klarer seg fint i dette ensemblet, men som gjerne kunne fått bryne seg på en mer kompleks rolle. Han synger ikke så verst, heller. Det er lite å utsette på en iherdig musikaldebut.

Dans
Foto: TOVITA RAZZI / Grease

Uniform og individ

Men at Grease ikke handler om noe? At det kun er en feelgood-musikal? Det behøver ikke å være det, det tror jeg man kan velge. Kompleksiteten som ligger i å ville være som andre kontra å være seg selv er absolutt aktuell.

Sandy valgte å tilpasse seg ganske radikalt. Enten er det frigjørende eller en musikal blottet for integritet – rent tematisk. Der ungdommenes uniformerte opprør var viktig på 50-tallet, er individualiteten det vi hegner om i dag. Men passe inn vil vi fortsatt. Det ligger en sårhet i å ikke være på plass i livet. Men kan en musikal med 50-tallsåter si noe om dette til ungdommer i dag?

Charlotte Brænna, Bjørnar Reime

Charlotte Brænna og Bjørnar Reime i rollene som Sandy og Danny.

Foto: TOVITA RAZZI / Grease

Ville Isak sett Grease?

Det er her SKAM-Isak kommer inn. Men det er nok en del referanser som går under radaren til målgruppa for serien. Og mye den umiddelbart forstår. Ut fra billettprisene er nok kjernepublikummet betalingssterke mennesker midt i livet som har et mimre-forhold til Grease og som etter hvert kastet seg over SKAM. 50-tallets USA er ungdomstiden til dagens besteforeldregenerasjon. Skal man lage en musikal for dem som er unge i dag, må man tenke radikalt nytt. Spørre seg: Ville Isak Valtersen kjøpt billett for å se Grease?

Og for å fortsette der: Denne Grease-forestillingen er ikke 50-tallets SKAM. Forestillingen mangler den ektheten serien hadde som merkevare. I tillegg hadde ungdommene i SKAM en gjeng rundt seg, noen som tok imot deg når du feilet eller falt. Det er radikalt annerledes enn presset om å endre identitet eller maske.

Men en ting var sterkt med akkurat dette på 50-tallet: Vanligvis i datidens filmer gjorde heltinnen den mannlige, tøffe hovedkarakteren til en myk mann. I Grease går det motsatt vei.