Fullspekket pæreforestilling

«Den kjempestore pæra» er et friskt og fruktig pust inn i Nationaltheatrets gamle og slitte vegger.

Pæra

Stykket handler om en kjempestor pære som nesten kan brukes til alt.

Foto: Nationaltheatret

Forfriskende, nytenkende, lett, ledig, musikalsk: Slik kan det gå når Nationaltheatret lar en familieforestilling få bli til gjennom en koreografs blikk. Sagt på en annen måte: Thomas Adrian Glans, som er både regissør og koreograf på forestillingen «Den utrolige historien om den kjempestore pæra» bringer inn en oppfinnsomhet som det er lenge siden Nationaltheatrets barneforestillinger har klart å vise frem. Det er rett og slett forfriskende.

Pæra

Den store pæren er viet et stykke på Nationaltheatret.

Foto: Nationaltheatret

Nye historielag

Erlend Loe har oversatt og dramatisert Jakob Martin Strids populære barnebok fra 2011. Han har utviklet historien til også å ta opp i seg likestillingskamp og arbeid for ren energi. Et ikke ubetydelig lag av prompehumor er også lagt inn i fortellingen. Og han har etablert en tydelig voksenstemme i en vandrende pære (Per Christian Ellefsen), journalist i Pæras gang, fornuftens stemme som til stadighet avbryter fortellingen for å informere om hvor usannsynlig historien er. Ellefsen er fin, men grepet ulidelig: Hvorfor skal barna tas ut av fiksjonen og måtte forholde seg til et slikt metanivå? Menneske-pæra er artig, men grepet er gøyest for de voksne.

Lekent og musikalsk

Men eventyrlig blir det med det kjempestore og herlig konstruerte pærefartøyet. Videodesignet skaper store fantasirom når pæra vokser. Simon Revholts musikk står ut som enda mer leken og sjangeroverskridende enn i tidligere barneforestillinger, den er full av kontraster og morsomme temposkift, her er plass til både charleston og opera. Koreografien utfyller dette lekne uttrykket.

Glans har også valgt seg skuespillere med stor musikalitet – spesielt to av dem må fremheves: Olav Waastad (elefanten Sebastian) og Mathias Luppichini (professor Glykose). I hver bevegelse, karikatur, replikk og koreograferte sekvens er timingen upåklagelig, detaljmangfoldet stort og energien present. Noe Glans også får til spesielt godt, er karikaturene i historien. Det har å gjøre med godt koreografisk håndlag. I tillegg har han innført figurteater, store dukker som forsvarer dette karikerte grepet. Også det lekent og fint gjort.

Voksne ord

Det som kunne vært jobbet mer med, er historien. Teksten består av mange ord, begreper og betydninger som går over hodene på barna, men som setter lattermusklene i gang hos voksne. Dette kunne forestillingen balansert bedre. Utgangspunktet for konflikten, at den slemme borgermesterkandidaten har sørget for den snilles forsvinning, er raskt og noe uklart presentert. Forestillingen er i større grad konstruert slik at reisen er målet, altså selve dannelsesreisen til katten og elefanten som setter av gårde i den store pæra. Underveis må de håndtere både pirater, en likestillingsforkjemper og en gjeng gjenferd.

Likestilling

Det er her forestillingen vil for mye. At det midt i andre akt dukker opp en feminist som krever at alle må være enige i lik lønn for likt arbeid, virker påtatt fordi det introduseres for sent. Det føles som påprakking av budskap, selv om det er viktig og riktig. Det er fordi forestillingen allerede er fullstappet av spennende elementer. Noe kunne vært spart til neste gang.

I samme åndedrag må Glans berømmes for en fantastisk gjenferdsekvens. Gjenferdene er passelig hyggelig-skumle og behandler menneskelig frykt på en måte som appellerer til barn. Den tar barnas dragning mot halloween-relatert tematikk på alvor.

Kjønn og mangfold

I forkant av forestillingen arrangerte Nationaltheatret et frokostmøte der det ble diskutert hvorvidt jenteroller må kvoteres inn i barnelitteratur og scenekunst for barn. Bakgrunnen er at i Strids bok om den kjempestore pæra er alle de sentrale karakterene menn. Dette har Nationaltheatret gjort noe med i forestillingen, men ønsket også å debattere denne utfordringen.

Kjønnsrepresentasjon er viktig å problematisere. Men det er samtidig lett for teateret å gjøre noe med det, teateret er et sted det er lett å leke med kjønn. Det er en tradisjon i teateret for å bytte om på roller, å bytte kjønn på roller eller å la menn spiller kvinner og omvendt.

Utfordringen i norsk kultur for barn, i teatret og andre steder, er mer strukturell og ligger i en annen type representasjon som bunner i mangfoldighet. I «Den kjempestore pæra» speiler castet og det kunstneriske laget hudfargen til flertallet i publikum: Det er ganske så hvitt. Å speile befolkningen både på og bak scenen er teatrenes store utfordring.

Kulturstrøm

  • Metallica åpner kjempearena

    Når Chase Center i San Francisco åpner 6. september er det rockebandet Metallica som står på scenen. De markerer i år 20-årsjubileum for sitt samarbeid med San Francisco symfoniorkester, som resulterte i plata S&M, og benytter nå denne anledningen til igjen å opptre sammen med orkesteret.

  • Galleri sier nei til donasjon

    National Portrait Gallery i London blir det første kunstgalleriet til å avslå en donasjon på 1 million pund fra den amerikanske Sackler-familien, melder The Guardian. Årsaken er at familiens farmasøytiske selskap Purdue Pharma LP lager den smertestillende medisinen OxyContin, som er svært avhengighetsskapende. USA står overfor en nasjonal narkotikaepidemi, der opioider i smertestillende midler spiller en stor rolle, som Aftenposten har skrevet om.

  • Disney kjøper Fox

    Disney overtar i dag formelt Rupert Murdochs 21st Century Fox etter en historisk avtale verdt 71 milliarder dollar, melder NTB/AP. Oppkjøpet kan forandre underholdningsindustrien i USA. Disney baner nå vei for sin nye strømmetjeneste Disney Plus. Selskapet vil konkurrere med Amazon og Netflix om titterne. Fox gjenstår da av Fox News, Fox Sports og Fox' kringkastingsnettverk.

    Film Fox Disney
    Foto: Richard Drew / AP