– Spillene blir designet for å skape avhengighet

Forrige uke publiserte Medietilsynet sin statusrapport om spillproblematikk. Her kommer det blant annet frem at det i forskningsmiljøene fortsatt hersker bred uenighet om hvordan spillene påvirker oss.

Lill Tove Bergmo, leder i Spillavhengighet Norge, mener det er på høy tid at forskere og behandlere tar problematikken på alvor.

– Vi mener det er greit å kalle det spillavhengighet. Helse-Norge er basert på diagnoser – har du ikke en diagnose, så får du heller ikke hjelp. Jeg ser en tendens til at man skal pynte på det ved å kalle det for eksempel problemspilling, sier hun.

Helene Fellman, som har spesialisert seg på behandling av dataspillrelaterte problemer, er uenig.

• Les også: Ikke kall ungdom dataspillavhengige

– Ofte andre årsaker enn spillingen

– Som regel er det personer med andre problemer enn spillingen som oppsøker meg for spillproblematikk, sier Fellman.

Selv om hun ikke ønsker å bagatellisere problematikken for dem det gjelder, mener gestaltterapeuten at det blir for lett å kalle all problematisk atferd for avhengighet.

– For meg er det først og fremst viktig å unngå forståelsesformer som skaper avstand, for å møte unge mennesker på en god måte, sier hun.

Fellman påpeker at det å tilbringe mye tid i spilluniverser ofte bunner i andre årsaker enn selve spilluniverset. I sine møter med pasienter ser hun ofte at spillene tar form av tilpasning til en vanskelig livssituasjon.

For Ståle Pallesen, samfunnspsykolog og professor ved Universitetet i Bergen, er det likevel ikke tilstrekkelig å si at all spillproblematikk skyldes vanskelige livssituasjoner.

– Man kunne brukt det samme argumentet i henhold til for eksempel alkoholisme – det betyr ikke at alkoholisme ikke finnes selv om mange alkoholikere har andre bakenforliggende problemer.

– Viktig å skille mellom spillsjangre

Men det er også viktig å skille mellom ulike typer spill, mener Erling Rostvåg, liga- og turneringsansvarlig for spillnettstedet Gamer.no.

Han påpeker at selv om mange spill er bygget rundt samme lest, så vil det også forekomme avgjørende forskjeller i spillenes avhengighetspotensiale.

Spill som åpner opp for kjøp av innhold inne i spillet – såkalte mikrotransaksjoner – kan ha større avhengighetspotensiale enn for eksempel spill som baserer seg på historiefortelling, sier Rostvåg.

Han nevner mobilspillet «Candy Crush» som ett av mange eksempler på spill som bruker mikrotransaksjoner.

– Grunn til å tro at dataspill er avhengighetsskapende

Samfunnspsykolog og professor ved Universitetet i Bergen, Ståle Pallesen, er enig med Rostvåg. Han går til hjernen for å forklare hvorfor vi kan miste kontrollen.

– Vi vet at det er funksjoner i dataspillene som fungerer belønnende, slik vi ser med rusmidler – at det er belønningssentre i hjernen som reagerer og blir trigget på samme måte - at de utløser en forsterkning av atferd, sier han.

Erling Rostvåg i Gamer.no fremhever likevel at avhengighet også kan skyldes andre, mer jordnære forklaringer enn spillenes design. Han trekker frem de sosiale aspektene ved nettrollespill som «World of Warcraft»

– Lagånden og samarbeidet i disse spillene gir en følelse av fellesskap, noe som i neste omgang kan gi følelsen av å gå glipp av noe hvis man lar være å spille, avslutter han.