Fuhr – et stykke sørlandsk vinhisto

Av Tron Soot-Ryen / Per Kristian Johansen

Det ble produsert vin for salg i Grimstad i 100 år – fra bestemoren til Nic. Fuhr ved århundreskiftet lagde mer rabarbravin enn familien drakk selv, til de siste flaskene ble tappet i 2001. Storhetstida var fra 1930-tallet og utover, da Grimstad virkelig var vinbyen i Norge. Men den norske smaken forandret seg. Sterk og søt vin som ligner på sherry og madeira er ikke lenger i skuddet. Og reklameforbudet har gjort at mange ikke vet at det lages norske fruktviner.

I Norgesglasset forteller vi i fire deler historien om Fuhrs fruktviner og vinbyen Grimstad. En gang var vinproduksjonen en viktig arbeidsplass i denne byen som kanskje er mer kjent som en del av det pietistiske Sørlandet. Nå er det definitivt slutt.

De siste flaskene

Nic. Fuhr er den siste av familie-dynastiet som har drevet Grimstad gartneri og produsert de en gang så kjente Fuhr-vinene. Nå har han sendt de to siste pallene med Fuhr Rabarbervin til Vinmonopolet. Fuhr Fino har han nok igjen til noen måneder, mens Fuhr Vermouth holder ett års tid før hele lageret er tomt.

- Da vil den æraen være over, sier Nic. Fuhr.

Nic. Fuhr forteller at etter krigen og utover 1970-tallet da folk begynte å reise, så bedriften at det gjennomsnittlige salget ble lavere. Kartongvinens inntog bidro også til at salget minket. Dette, kombinert med reklameforbudet som kom i 1974, mener Fuhr er årsaken til at det nå går mot slutten.

- Det største problemet er vel at folk ikke vet om vinen, sier Fuhr.

Glansdagene

Etterspørselen etter søte fruktviner er ikke hva den en gang var, men en gang var vinene populære. En dame som lagde mer vin enn familien kunne drikke, startet et vineventyr i Grimstad. 1930-tallet var norsk fruktvins glanstid.

- På 1800-tallet var det vanlig at husmødrene stod for safting, sylting og vinlegging, og det ble lagt vin på de fleste gårdene. Bestemor la også rabarbravin, - mer enn de selv klarte å drikke. Det ble en del på lager, og bestefar fant ut at de kunne selge vinen, så i år 1900 ble de første flaskene solgt. De solgte omlag 600 flasker første året, og vinen ble etter hvert annerkjent, forteller Nic. Fuhr.

Fuhr forteller at allerede i 1906 måtte bestefaren bygge en ny vinkjeller, og ansatte en kjellermester til å ta seg av vinproduksjonen. Vinkjelleren var vistnok distriktets første og største betongbyggning, og kjellerens areal ble til slutt 6000 kvadratmeter og kunne romme 2 millioner liter vin. I området rundt vinkjelleren dyrket de rabarbra.

- Den gangen var jo dette i utkanten av byen, så det var veldig landlig her, forteller Fuhr.

Storhetstid på 1930-tallet

Da det offentlige begynte å blande seg inn i salget, ble det andre tider. Da kom vin- og brennevinssamlagene, og i 1922 kom Vinmonopolet. Vinmonopolet levde en stund side om side med samlagene, men på 1930-tallet overtok Vinmonopolet alle samlagene.

- 1930 var absolutt en storhetstid for Fuhr-vinene. Fruktvinene våre solgte veldig bra, min far produserte flere av de merkene som fremdeles er kjente. Han laget også andre vintyper, sier Nic. Fuhr.

Ikke bare rosenrødt

Men alt var ikke bare rosenrødt. Alkohol var en stor handelsvare, og de store vinlandene krevde adgang til det norske markedet, for at vi skulle få eksportere fisk og kunstgjødsel. De norske vinprodusentene følte seg motarbeidet av regjeringen og av Vinmonopolet.

Men mange var patriotiske og ville kjøpe norske viner, og noen polutsalg hadde plakater med «Her selges også norske fruktvine». Og en tid da nordmenn drakk søt og sterk vin, portvin, sherry og madeira, hadde de norske vinene hadde et problem; de fikk ikke tilsette sprit. Mens de norske vinene holdt 14 prosent, kunne de utenlandske sprite opp til 21 prosent.

- Min far arbeidet med andre ideer, og på slutten av 1930-tallet kom han på at en vin kunne fryses ned før den ble tappet. Han leverte 1000-vis av liter vin til fryseriet og lot dem stå der noen dager. Så tok han vinen hjem og sentrifugerte den, og det frosne vannet ble slynget ut. Da ble vinen plutselig 2 prosent sterkere, forklarer Fuhr.

Tilberedningen

Etter at rabarbraen ble høstet, ble den transportert inn i vinkjelleren og knust til mos i en kvern. Etterpå ble den sendt til pressen og lagt i duker. Deretter ble den presset slik at saften rant ut. Rabarbrasaften ble tilsatt gjær, sukker og vann, og sto i tre til fire dager til gjæring. Den gjærede vinen ble sendt til 5. etage i vinkjelleren, og til en blandetank der det ble tilsatt sukker. Deretter ble den lagt på eikefat og fortsatte gjæringen.

Fuhr forteller at rabarbra er et godt råstoff som har en god smak, og egner seg godt til lagring.

Slutten

Nå er det slutt for vinprodusenten i Grimstad. Mye av utstyret er solgt, men det er fortsatt mye igjen av vinbyen Grimstad, ikke minst den seks etagers store vinkjelleren som ligger rett over veien for misjonskirken. Hvordan har Grimstad likt å være vinbyen i Norge.

- Vi skapte mange arbeidsplasser, og mange dyrket rips i hagene og solgte til vinproduksjonen. Folk som jobbet her hadde en trygg og god arbeidsplass, forteller Fuhr.

I dag er deler av området der rabarbraen ble dyrket bebygd, og drivhusene er drevet av et hagesenter. Men selve vinkjelleren står der enda, og er en del av den offentlige debatten i Grimstad.

- Da vi bestemte oss for å legge ned produksjonen og selge eiendommen for en fire-fem år siden, måtte vi lage en reguleringsplan for området. Da ville mange at vi skulle verne vinkjelleren. De tre første bygningene er verneverdige, mens vinkjelleren er ikke vernet, og kan rives.

Fuhr forteller at vinkjellelen kan bygges om. Han ønsker at noen kunne bidra til dette, for det er lite midler til dette.

- Jeg håper resultatet blir at byen får et nytt samlingssenter her oppe med arkiv, bibliotek og museum, sier Fuhr.

Det foregår en strid i Grimstad om hvorvidt bygget skal bevares eller rives. Mer om dette kan du lese på Allgrønn sine sider: www.allgronn.org

Norgesglasset NRK P1 18. - 21.05.2004

Lyd og video

Lenker