Knut Faldbakken
Frøken Snehvit
Gyldendal 2000
Når går det an å si at emneområdet gutter, menn og pubertet er uttømt, ganske særlig sett i lys av norsk etterkrigstid? At det er på tide å se seg om etter noe annet å gripe fatt i – fordi alt er gjort og skrevet før? En del litterater, særlig av hunkjønn, mener vi er forbi det punktet for lengst. De tar feil. Heldigvis.
En ny bok om vennskap
Faldbakken har altså forsåvidt skrevet bok om oppvekst i etterkrigstidens Norge. Om vennskap, til og med. Men ikke enda en. Denne er helt ny, selv om det er innlandssommer en gang mot slutten av femtitallet; den sommeren Jon og Alv, sammen med tvillingene Tone og Mille fra byggefeltet utenfor småbyen skal opp i folkeskolens sjette. Det er Jon som forteller, men mer enn førti år senere. En Jon hvis liv, under overflaten, tok en annen og mørkere retning enn den som typisk pekes ut av vedvarende sommersol i gjenreisningens Norge.
Den stygge andungen
Denne sommeren var det også at frøken Snehvit ble en del av livet og nabolaget. Ikke bare barnas – de voksne strekker enda lenger hals i kjøkkenvinduene og undres over middagene; hvem, hva og hvorfor hit. For ungene kommer frøken fra eventyret. Blek, hatt med slør, bruker kåpe om sommeren, kommer fra ingensteder. Hun slipper dem inn; til saft, kjeks og vakre eventyr om stygge andunger. Men også til pubertetsbarnets liv i skjæringen mellom drømmer, mytologisering en slags virkelighet. Sjalusi som kan true vennskap. Hva gjør hun egentlig med den nye jenta?
Faldbakkens bilder er nesten påtrengende klare. Nesten som Jon selv – i barndommens rom – kjenner jeg ferten av flere tidsepoker samtidig. Kanskje må man ha egne minner om fortellingens tid for å bli så absolutt hensatt av små detaljer i fortellingen. Jeg vet ikke, men vet at lukten av kruttlapp når stålredskap slår gnist mot gråstein er virkelig, selv om jeg ikke har ofret fenomet en tanke på førti år. Minst. Dette er også en fortelling om minnene og den plassen de tar.
Pubertetsommer
Og enda mer – om aldring og ettertanke; leting etter årsak. Slik røyksoppen er hvit, delikat og spiselig før den modnes til en skrukken ball, stinn av sporenes brune sky av arvestoff, er den første hormonsprengte sommeren oppvåkning før deformeringen begynner. Sier Jon – og lar leseren sitte igjen med spørsmålet om almen gyldighet.
Jeg beklager å måtte ty til floskler, men jeg tror det er på tide å gjenta at Knut Faldbakken – på sitt beste – er en betydelig norsk forfatter.
Leif Ekle
Kulturnytt, NRK P2, 19. oktober 2000