Hør:
Krigen
Soldat nr. 1991, Jean Paul Sartre ble satt til å arbeide med meteorologiske observarsjoner da han ble innkalt til den franske hæren i 1939. Som alle vet ydmyket Hitler franskmennene ved å marsjere rundt den beryktede og u-inntagelige Maginot-linjen, og Frankrike falt. Sartre ble tatt til fange og senere løslatt - og han sluttet seg til motstandsbevegelsen. Han skrev ualminnelig mye under krigen, i 1945 kunne han publisere et trebindsverk, romanen Frihetens veier.
Men Sartre lærte også en viktig lekse under krigen: Det han skrev kunne få alvorlige følger for andre enn ham selv: Trykkeren, distributørene og leserne av illegale aviser kunne alle straffes for noe han hadde skrevet og publisert. Denne erkjennelsen fikk konsekvenser for hans radikale, individualistiske frihetsfilosofi: Den Andre - kan ikke utelukkende anses som en slags mot-makt, et perspektiv om medmenneskelighet må inkarneres i Sartres filosofi.
Jazz og motstand
Nazistene var dumme nok til å forby jazz, entartete Kunst kalte de musikken - og det medførte naturligvis at jazzen ble enda mer populær, - jazzen dukket opp under andre navn og overskrifter, som hjemme i Norge, der man laget syklubber og spilte melodier som Sigarett-stomp og så videre.
Det besværlige valget
To skolelærere på ferie i 1938: Jean Paul Sartre og Simone de Beauvoir. Etter krigen tenkte de annerledes om frihet.
på sett og vis kan man si at Sartre selv levde sitt liv som en outsider. En fritenker som levde av sin egen penn - og som ønsket å være så uavhengig som mulig, derfor takket Sartre nei til Nobels litteraturpris i 1964. Men i Frihetens veier viser han hvor vanskelig denne posisjonen er. Mathieau er soldat, den tyske krigsmaskinen rykker inn mot Frankrike, Mathieau og to tre andre soldater har forskanset seg i kirketårnet i en liten fransk landsby.
Nede under seg ser de tyske stridsvogner komme foran en marsjerende tropp tyske soldater. Unge menn som dem selv. Kommandert ut i krigen, slik Mathieau selv er. Han vet at intet han kan foreta seg vil endre på krigens gang. Skyter han vil Wehrmacht svare med å skyte ned hele kirketårnet han sitter i - og tyskerne vil ta represalier i den lille franske lanndsbyen. Uskyldige vil dø. I denne situasjonen er det Mathieau endelig finner et prosjekt han kan vie sitt liv til: Han vil skyte - og satse på å overleve i femten minutter.
Femten minutter
Mathieu gikk bort til vinduet og begynte å skyte. Hvert av skuddene hans visket ut et pinlig minne. Ett for Lola, som han ikke våget å stjele fra, et for Marcelle, som jeg burde ha kasta i grøfta, et for Odette som jeg ikke ville knulle med. Dette skuddet er for bøkene jeg aldri turde skrive, dette for reisene jeg aldri gjorde, dette for alle de jeg egentlig burde hate – men som jeg i stedet forsøkte å forstå. Matieau skjøt, og forsteinede kristne dyder ble knust til støv rundt ham: -Du skal elske din neste som deg selv ! Bang! – midt i trynet på det svinet. -Du skal ikke drepe ! Bang! til den drittsekken ved siden av. Han skjøt på medmennesker, han fyrte løs på Dydene, på Verden: Frihet er Terror! Han så på klokka.
Fjorten minutter og tretti sekunder. Bare et halvt minutt å be skjebnen om, akkurat nok tid til å fyre av et skudd midt i fleisen på den kjekke offiseren der nede, - på alt det vakre i verden, på gatene, blomstene, hagene –på alt han hadde elsket. Skjønnheten sank sakte nedover, nedover, obskønt – og Mathieau fortsatte å skyte. Han skjøt og ble renset, han var allmektig, han var fri.
Femten minutter.
Musikken:
1: You'd be so nice to come home to. (Cole Porter)
Lee Konitz.
(Konitz, Don Bagley, bass, Stan Levey, trommer).
Prestige (oppr. Vogue, innspilt i september, 1953).
2: Portrait of Django (Jean Pierre Sasson)
Lucky Thompson with Gerard "Dave" Pochonet All-Stars.
(L. Thompson, Martial Solal, piano, Jean-Pierre Sasson, git.)
Vogue, innspilt mars 1956.
Studio Sokrates: Frihetens veier, Paris del 6, 27. april. 2002
