Ivo de Figueiredo
Fri mann — En Dannelseshistorie
En biografi om Johan Bernhard Hjort
Aschehoug 2002
"Fri mann" har Ivo de Figuredo kalt boken om IB Hjort, uten noe modererende spørsmålstegn. Det kommer imidlertid i forordet, hvor de Figueiredo understreker at historien om Hjort får frem frihetens problem — og nettopp dette gir boken en aktualitet.
Med og mot Quisling
De Figueiredo viser hvordan Johan Bernhard Hjort, eller IB Hjort, ble en av de ledende krefter i Nasjonal Samling på tredvetallet, men røk uklar med Quisling og meldte seg ut av partiet i 1937. Forfatteren argumenterer for at Hjorts fascisme hadde sammenheng med en lengsel etter det før-kapitalistiske samfunn, hva vi her kort kan kalle en betoning av adel og odel.
Ved tyskernes angrep på Norge i 1940 plages han av sine tidligere bånd til NS og ber om å få oppdrag for Administrasjonsrådet. Tyskerne er misfornøyde med ham, og han blir arrestert av tyskerne i 1941. I etterkrigstiden blir han så en aktiv debattant og høyesterettsdommer, en kritiker av Arbeiderpartiet langs linjene i Libertas, og kamplysten leder av Riksmålsbevegelsen.
Spraker av skriveglede
Ivo de Figueiredo har skrevet en førsteklasses politisk analyse
Ivo de Figueiredos bok spraker av skriveglede og historisk fingerspitzgefuhl, og han er en forfatter som diskuterer med leseren underveis. Han problematiserer liberalismens dobbelthet, og viser tydelig hvordan en viss type krav om individets frihet lett kan forenes med eller slå om i en meget autoritær holdning. Dette er kanskje den viktigste historiske påminnelsen ved denne boken. Hvorvidt individets frihet innebærer et skritt i frihetlig eller tvert imot i mer autoritær retning for flertallet er ikke gitt på forhånd.
For Hjort var veien fra kravet om individets frihet til angrepene på jøder og sosialister ikke lang. Som de Figueiredo skriver: "Det var eliten som skulle ha frihet til å realisere seg selv."
Feller ingen dom
Noen dom over Hjort feller ikke historikeren. Vi etterlates i en spenningstilstand når det gjelder hvem Hjort var, og det er bra. Som et grunntema har de Figueiredo i enkelte situasjoner valgt å se Hjort som et fritt individ mot ulike kollektiver, hva enten det er stat eller parti.
Det er imidlertid mulig å snu på dette grepet ved å si at en mulig tolkning av Hjorts liv er at et grunntema hos ham nettopp er en søken etter sterke kollektiver: han dyrker slekten og de aristokratiske familieverdier; han trer inn i advokatstanden, en av de sterkest kollektivdannende utdannelser; han trer i forbund med næringsinteresser, han trer inn i NS, og trer siden inn i den store kollektive nasjonale motstand. Etter krigen knytter han seg til Libertas og Riksmålsbevegelsen. Dette gjør at på tross av Hjorts uttalte individualisme, er det kanskje vel så rimelig å se en utpreget kollektiv dragning hos ham.
Selvoverskridende
Og samtidig er det en annen lærdom som kan trekkes av denne boken: den at et menneske ikke bare er summen av sine holdninger, men et selvoverskridende vesen. For det er det tydelig at Hjort evnet, og at det er et menneskelig format over ham som formidles i dette portrettet, det er det ikke tvil om. Her merker man en advokat med yrkesstolthet til fingerspissene, en person som kom godt ut av det med sin motstander Trygve Bull, og det midt i språkstriden; et menneske som i rettssalen kunne erklære at ingen av seksualbeskrivelsene i Mykles rubin var ham fremmede.
Førsteklasses analyse
Boken har fått den underlige undertittelen en dannelseshistorie. Heldigvis er det ikke en treffende tittel, for De Figueiredo har først og fremst skrevet en førsteklasses historisk-politisk analyse av det norske samfunnet i denne perioden, sett i lys av IB Hjorts livsløp. Det er slett ingen liten prestasjon i seg selv, og at han har gjort det med humor, innsikt og en dreven penn gjør ikke prestasjonen mindre.
Anmeldt av Håvard Nilsen
Ordfront, NRK P2
oktober 2002