1. mai 1994 spilte Uncle Tupelo sin siste konsert, på Mississippi Nights i St. Louis.
Siden Uncle Tupelo offisielt ble dannet i 1986, når de endret navn fra The Primatives, hadde de satt sitt helt spesielle preg på en "ny" musikkgenre.
Uncle Tupelos første plate "No Depression", ble straks brukt som navn på et blad, og dermed også på den nye genren.
"No Depression" var et faktum. Andre termer som blir brukt er alt. country (alternativ country) og Americana. Veldig generelt kan man si at de bandene som utøver nevnte genre stort sett viderefører ting The Byrds, Gram Parsons og Neil Young hadde lekt seg med. Det disse bandene gjorde var å rendyrke en stil, og gi den et særpreg som har gitt oss en rekke band siden tidlig 90-tall.
Definisjoner er vanskelig, men til tider kan kanskje termer som countryrock eller kanskje countrygrunge fungere minst like godt.
Musikkstilen er preget av bakgrunn i rock og punk, med mye gitarlyd og gitartrøkk, men allikevel godt forankret i tradisjonell amerikansk folkemusikk.
Men i 1994 var det altså slutt for pionerene av såkalt No Depression. Frontfigurene Jay Farrar og Jeff Tweedy var ikke lengre på talefot, og trakk i hver sin musikalske retning. Dermed ble Tupelo delt i to band.
To band fra resten av ett.
Son Volt - Trace
Jeff Tweedy tok med seg Ken Coomer, John Stirrat, og Max Johnston fra siste inkarnasjon av Tupelo og dannet Wilco.
Jay Farrar overtalte originaltrommeslager Mike Heidorn til å gjøre comeback i musikken ved å bli med ham i Son Volt.
Mens Wilco lagde en plate i samme musikalske retning som Uncle Tupelo, før de begynte å eksperimentere med andre musikalske utrykk, fortsatte Jay Farrar, også kalt "Gudfaren av alt. country" å rendyrke stilen han hadde blitt kreditert for å "finne opp".
Son Volt ga ut platen "Trace" som er en av de aller, aller beste alt.country-plater som noensinne er utgitt, og solgte meget bra.
Etter ytterligere to plater "Straightaways" og "Wide Swing Tremolo", som solgte dårligere enn Trace, la Jay Farrar ned Son Volt for å satse på en solokarriere.
Etter to soloalbum, to soloeper og to liveplater - samt en REKKE konserter verden over, derav noen magiske konserter i Norge - som trolig også danner litt av grunnlaget for låten "Fish Fingers Norway" på hans siste soloalbum "Terroir Blues".
Son Volt igjen...
Son Volt - anno 2005
I 2004 kom plutselig nyheten om at Farrar planla å gjenforene Son Volt. Farrar hadde samlet bandet for å spille inn en låt til støtteplaten for Alejandro Escovedo, og uttalte at det føltes som om de kunne forlenge de to dagene i studio til årevis med innspilling og turnering.
Like etterpå kom de offiselle uttalelsene om at Son Volt hadde booket studiotid, og var klare for ny turne. Men etter måneder med forhandlinger med de originale medlemmene som ikke kom noen vei, bestemte Farrar seg for å dumpe brødrene Bouquist (gitar og bass) og Mike Heidorn (trommer), og heller gjøre Son Volt-comeback med helt nye medlemmer. Studio var allerede booket, og på Farrars webside var det annonsert at to webkamera ville følge opptakene hele veien. Til tross for skepsis blant fansen, hadde websiden over 15 milloner treff i tiden innspillingene foregikk.
Platen kommer ut en gang i løpet av sommeren, og Son Volt er straks i gang med sin Europaturné. Hvorav to av konsertene er lagt til Norge.
Både Oslo og festivalen BergenFest, som har en rekke godbiter for fans av genren i uken den pågår, får besøk av det sensasjonelt gjenforente Son Volt.
Dessuten, 24 mai kommer platen "Son Volt: A Retrospective 1995-2000", som er en samleplate med Son Volts beste låter fra karrieren. I alt 22 spor, hvorav 5 er tidligere uutgitte demoer og livespor.
