Kirsten Hammann
Fra smørhullet
Dansk Gyldendal 2004
Kirsten Hammann er en av de tydeligste danske forfatterne akkurat nå. Hennes nye roman er innstilt både til den danske kritikerprisen og til Danmarks Radios romanpris, i tillegg til altså å være kandidat til Nordisk råds litteraturpris.
Kanskje skriver hun nettopp en slik bok kritikerne vil ha; den er i tematikk ikke så helt ulik fjorårets kandidat fra Danmark, «Det nye» av Vibeke Grønfeldt, der hovedpersonen blir så hektet på TV-nyheter at hun helt glemmer å leve sitt eget liv.
Passe vellykket, passe utilpass
I «Fra smørhullet» møter vi Mette, hun er midt i 30-årene og ufrivillig singel. To år varte hennes korte ekteskap.
Etter ca 30 sider (boken åpner med et rosenrødt bilde av turtelduene Søren og Mette) står Mette alene igjen, og vi får hennes blikk på verden og livet gjennom en slags dagboksnotater, der Mette er omtalt i tredjeperson av en forteller som nok kan ironisere over Mettes hverdagsfilosoferinger og trivielle gjøremål.
For det er først og fremst det lettvinte, det overflatiske og behagelige Mette befatter seg med. Hun stapper i seg sukkertøy og sjokolade foran TV-en hver kveld, mens hun blar i et ukeblad fordi TV-programmet ikke riktig fenger. Hun føler med ofrene for angrepene på tårnene i New York, men frydes over de spektakulære TV-bildene. Dagene går i et bølgende forbruk av dårlig mat og dårlige dameblader. Men hvorfor blir ingenting virkelig viktig?
Ingen utvikling
Det få vi ingen svar på. Kirsten Hammann, som selv er på alder med Mette (forfatteren er født i 1965) gjentar flere ganger i boken at hvis Mette hadde vært en romanfigur, ville hun nok blitt utsatt for konflikter som fikk henne til å gå fra ett utviklingstrinn til et annet. Men Mette er bare et alminnelig menneske, sier Hammann, derfor fortsetter hun bare i samme stil. Hun reflekterer over at hun flyter med strømmen, men hun eier ingen evne til å gjøre noe med det tiltaksløse livet hun egentlig forakter.
Romanen gir et borende, men sørgelig bilde av en oppstykket velstandsverden, der vi nordiske akademikere (Mette er egentlig kunstner, men lever på pengene fra sin fraskilte mann) alle har politisk korrekte meninger, tenker global rettferdighet og økologi, men bare i den grad det ikke legger ekstra bryderi til vår livsførsel. Kirsten Hammann er skarp og morsom om hverandre, og avsløringene av et gjenkjennelig kvinneliv er sviende.
Tanker i tiden
Skal vi se etter norske sjelesøstre, faller navn som Trude Marstein og Anne Oterholm frem i bevisstheten. Erlend Loe er en forfatter som også fremfører en tilsvarende kritikk, men i hans bøker er komikken sterkere tilstede. Dessuten drar han sine romanfigurer over i det ekstreme (som i hans siste roman «Doppler») mens Kirsten Hammanns supernormale Mette forblir i sitt utilfredsstillende overflateliv.
«Fra smørhullet» inneholder også mystiske partier, det ligger en uhyggelig gåte og ulmer i bakgrunnen, men i motsetning til i tradisjonelle krimromaner får vi ingen oppklaring. Romanen er stillstand og spørsmål, ikke bevegelse og svar.
Behag er et ord romanens Mette kan like. Ubehag blir en følelse romanens leser sitter igjen med.
Kulturnytt, NRK P2, 15. februar 2005