NRK Meny
Normal

Fra Rio til Sørfugløya

Kunstnerne Dias og Riedwegs utstilling på Kunstnernes Hus er et saftig bidrag til mangfoldsåret.

FunkStaden
Foto: Dias og Riedweg

De to mørklagte overlyssalene på Kunstnernes Hus er for tiden fylt av flimrende videoprojeksjoner, fotografier og dunkende rytmer fra funky brasiliansk dansemusikk. Utstillingen spenner over vidt forskjellige sosiale og politiske rom, fra favelaenes fattigkvarterer i Rio til et øyrike på Nordlandskysten i ferd med å bli avfolket. Kunstnerne som står bak er svetsisk fødte Walter Riedweg og Mauricio Dias fra Rio de Janeiro.

De har samarbeidet siden begynnelsen av nittiårene og har base i Rio.

Deres sosiale og dokumentariske videokunst er gjennomgående orientert mot marginale menneskelige eksistenser.

Eksotiske stereotypier

Et markant verk i utstillingen er videoinstallasjonen ”FunkStaden” som ble laget til forrige årets Documenta-utstilling. Gjennomgangsmotivet er en beretning fra 1557 skrevet av den tyske sjømannen Hans Staden, om hans ni måneder lange fangenskap hos Tupinambá-indianerne i Brasil. Boken ble viden kjent i sin samtid, og det som særlig fascinerte datidens europeere var dens levende skildringer av indianernes rituelle kannibalisme (på fagspråket kalt antropofagi). Den bidro således til å forme stereotype forestillinger om indianerne som primitive villmenn og som underlegne den europeiske sivilisasjon. Forestillinger som i neste omgang kunne begrunne europeisk imperialisme og kolonialisme. Blant dagens antropologer er meningene delte om sannhetsgehalten i hans beskrivelser, noen mener de i hovedsak stemmer, mens andre ser dem som påfunn.

Walter Riedweg og Mauricio Dias

Videoprosjeksjoner fra Utstillingen

Foto: Riedweg og Dias

Offerkultus

I sin videoiscenesettelse av dette materialet tar Dias og Riedweg særlig utgangspunkt i tresnittene i boken som illustrerer de ville menneskeeterne gjøren. De gjenskaper disse scenene med hjelp av unge mennesker fra fattigkvarterene i Rios favelaer, først og fremst svarte. Den rituelle offerkultusen får her aktuell form som et danse- og grillparty på et hustak. Det musikalske er knyttet til den særegne musikkulturen man finner i favelaene, omtalt som brasiliansk funk eller ”funk carioca”. Denne dansemusikken er inspirert av svart amerikansk musikk (soul, rap, hip-hop) som er blitt omdannet ut fra lokale betingelser. Den kanaliserer også former for sosial misnøye og kritikk knyttet til de enorme forskjellene man finner mellom fattig og rik i Brasil, og de har til dels svært voldelige tekster. Vi finner en eksplosiv kulturell og sosial miks her.

Ubehag

Deltagerne i dansen ”faker” en slags kannibalistisk scene - med et avslappet og selvironisk glimt i øyet - hvor hvite utstillingsdukker blir overtydelige stand-ins for den hvite mann. De danser også omkring med en parodisk versjon av det rituelle våpenet tupinambáene brukte til å drepe sine ofre, alt mens grillkjøttet freser over ilden. Dansen, kroppsbevegelsene og den rytmiske musikken lader det hele med en svært så eksplisitt seksualitet. Ut over den velkjente postkoloniale kritikken som ligger implisitt i bruken av denne 1500-talls beretningen om de ville, er det ikke minst måten gruppen av unge samarbeider om å skape dette karnevaleske sceneriet som gir arbeidet en nerve av noe både ubehagelig og forførende.

Et spørsmål kunstnerne blir stilt i utstillingskatalogen, er om ikke deres videoverk også kan bidra til å reprodusere noen av de eksotiske stereotypier som de foregir å avsløre. Det synes helt klart at de befinner seg i et slikt problematisk minefelt. For egen del er jeg ikke helt sikker på hvilken side de lander på. Denne ubehagelige tvetydigheten kan imidlertid også forstås som noe av verkets styrke.

Norsk fraflyttingsvirkelighet

Spranget er stort til videofilmen Dias og Riedweg har laget på bakgrunn av sitt besøk på Sørfugløya utenfor Bodø. Her møter vi to eldre fastboende som ser tilbake på livet og det fiskersamfunnet dette en gang var. Vi møter også representanter for 70-årenes distriktsromantikk som var innom denne øya et års tid før de dro sørover igjen. Dette blir klippet opp mot opptak NRK-TV gjorde med de samme personene tilbake i 1973. Filmen fanger dermed inn flere historier og har mange tidslag.

Mest bevegende er kanskje portrettet av den noen og åtti år-gamle Bertine og hennes fortelling om et liv som har krevd nøysomhet og slit, men som hun samtidig tenker på med takknemlighet. Det er en menneskelig hederlighet og verdighet i hennes fremtoning som er sjelden kost og som gjør inntrykk. Men også i denne filmen balanserer Dias og Riedweg på grensen til det stereotype. Mennesker fra Nord-Norge som snakker om fraflytting er unektelig ikke et helt ukjent tema, og man kan innimellom få følelsen av at duoen blir en slags kunstner-turister som er fanget av det eksotiske ved denne øyvirkeligheten.

Kulturstrøm

  • Musikal for Solveig Kringlebotn

    Solveig Kringlebotn gjør for første gang en musikalrolle når hun i høst spiller operadivaen Carlotta i Andrew Lloyd Webbers «The Phantom of the Opera» på Folketeatret i Oslo. – Jeg gleder meg, dette er fantastisk musikk, sier hun i dette intervjuet med NRKs Spillerom.

    Solveig Kringlebotn
    Foto: Sven Ole Engelsvold/NRK
  • På NRK i haust

    Norsk oljehistorie, tenåringsdrama frå Groruddalen, tysk dramaserie frå 1929 og realityserie om familien Ingebrigtsen er bland dei spanande tinga du kan sjå på NRK TV i haust.

    Collage med Stian "Staysman" Torbjørnsen, Le Bureau-logo og Vilde Bratland Erikstad
    Foto: Julia Naglestad, XLahache og Jonas Ruud / NRK/Canal plus
  • Rom for store forbedringer

    Actionkomedien «The Spy Who Dumped Me» handler om to venninner fra Los Angeles som kastes ut i agent-action i Europa når det viser seg at den enes ekskjæreste er spion. Likegyldig historie med skuffende svakt klimaks, mener Filmpolitiet.

    The Spy Who Dumped Me
    Foto: Nordisk Film Distribusjon