I sin nye biografi, og i møtet med Skavlan, forteller en åpen Jon Rønningen om angsten, skilsmissene, forholdet til sønnene og et systematisk pillemisbruk.
Rønningen beskriver hvordan han dro inn til Oslo, oppsøkte miljøet på "Plata" og kjøpte stoff. Han måtte også betale for at en person skulle utføre skuddet, ettersom han selv ikke visste hvordan han skulle gå frem. Rønningen beskriver det slik i boka:
«Jeg traff en kar som solgte meg mengder av et stoff som jeg ikke ante hva var. Apatisk ga jeg ham det han ville ha av penger. Da jeg også ville betale ham for å sette den dødelige dosen for meg, sa han at han ikke kunne gjøre det. Derimot kunne han, for enda mer penger, få tak i en bekjent som kunne utføre det for meg»
I siste øyeblikk ombestemte han seg, dro hjem igjen og skylte ned stoffet i do.
«Hode i klemme»
I boka «Hode i klemme – om å seire og gå til grunne» som utgis på Kagge forlag åpner Rønningen opp de fysisk påkjenningene og om angsten og depresjonen. Han fikk skjelvinger, kaldsvettet og var mye redd. I mye større grad enn hva han noen gang opplevde som bryter.
Virkelighetsflukt
Rønningen forklarer at det var enklere å få tak i medisiner da enn nå. Når Skavlan spør om hva pillene gjorde med han forklarer han det slik.
- Det var ikke rusen jeg var ute etter, men det var en flukt. Jeg klarte ikke leve i virkeligheten.
Det første selvmordsforsøket
- Da var det en voldsom cocktail av alt jeg kom over. At jeg overlevde det, begriper jeg ikke. Det skjønte ikke de på sjukehuset heller, sier Rønningen til NRK.
- Jeg husker jeg våknet til og kjente ting ikke var som det var. Jeg trodde jeg var blitt en slags grønnsak. Jeg klarte nesten ikke å røre meg eller prate. Jeg husker bare noen bilder her og der. Det var noen dager på sjukehuset. Jeg husker ikke hvor lenge jeg var der. Det tok flere dager før jeg kunne prate, jeg måtte kommunisere med å skrive de første dagene.
Veien videre
Om nåtiden forteller Rønningen følgende til NRK:
- Jeg har fått beskjed om at jeg må leve med depresjonen. Det er en diagnose, men det går an å leve med det og takle det. Bruke de riktige verktøyene og være forberedt. Det beste er å snakke og være åpen om det. Det må være folk jeg må være trygge på å prate med. Det kan bli for mye også, og da blir du sliten av det. Du må styre det selv, men jeg vet at de jeg kan bruke, er der når jeg trenger dem.
