Da John Lennon ble med i bandet The Quarrymen i 1957, var det få eller ingen som ante at det ville ende opp som verdens største rockeband.
Det hele startet i mars 1957, da John Lennon ble medlem i skolekameraten Pete Shottons band, The Quarrymen. Navnet hadde de hentet fra en sang fra skolen de gikk på, the Quarry Bank High School. Pete spilte vaskebrett, og bassisten Bill Smith spilte på en hjemmelaget bass som han hadde snekret av en tekasse (en stor treboks som ble brukt til å frakte te i). Bandet besto av John Lennon, Rod Davis, Bill Smith, Eric Griffiths og Pete Shotton.
The Quarrymen var bandet der musikere kom og gikk nærmest hver uke, og det var stor gjennomtrekk i gruppen. Men til tross for dette, holdt The Quarrymen konsert på legendariske The Cavern Club i Liverpool allerede i august 1957, vel et halvt år etter de startet.
Fra en til to
Under en konsert på en hagefest senere samme år, møttes John Lennon og Paul McCartney.
Paul viste John noen nye gitarakkorder, og John ble så imponert at han inviterte Paul som medlem i bandet bare en uke etterpå.
I Januar 1958 hadde Quarrymen sin andre spillejobb på The Cavern. Denne gangen var Paul McCartney også med, og nå var to av The Beatles medlemmer samlet.
Fra to til tre
George Harrison hadde fulgt med The Quarrymen i flere måneder, og var helt besatt av å få bli med i bandet. Harrison var spesielt imponert over John Lennons lange kinnskjegg og tøffe klær, og ville gjerne bli med i bandet.
George var mye yngre enn John (John var 18 og George bare 15), og John la ikke skjul på at han syntes George var en snørrunge.
John Lennon ba han stikke av, men George tok ikke hintet. Noen ganger diltet han til og med etter John på hans stevnemøter.
Siden Paul og George var bestevenner hadde Paul prøvd å fått George med i bandet i flere uker, og en kveld etter en spillejobb på Morgue Skiffle-kjelleren, fikk George sjansen til å vise hva han kunne da han tok frem gitaren i bandbussen på vei hjem.
Noen dager etterpå spurte Paul hva John syntes om George, og John svarte: "Ja, han blir bra, og det er det".
George Harrison ble i utgangspunktet med fordi han kunne spille både akkorder og soloer. Selv om han til slutt fikk bli med i Quarrymen, fortsatte han også i sitt eget band The Rebels.
Turne og navneskifter
I 1959 skiftet The Quarrymen navn til Johnny And The Moondogs. Bandet besto nå av John Lennon, Paul McCartney, George Harrison og Ken Brown.
John ville at hans gode venn Stuart Sutcliffe skulle bli med i bandet. Stuart var mer kunstner enn musiker, og solgte malerier for 65 pund. Det var mye penger den gang, så han hadde råd å kjøpe seg en bassgitar slik at han kunne bli med i bandet.
I mai 1960 dro Quarrymen på turne til Skottland, der de skulle spille oppvarmingsband for Johnny Gentle. Like før turneen hadde de skiftet navn til "Long John And The Silver Beetles", men skiftet like etter til "The Silver Beatles". Nå besto bandet av John Lennon (gitar og sang), Paul McCartney (gitar og sang), George Harrison (gitar og sang), Tommy Moore (trommer) og Stuart Sutcliffe (bass)
The Silver Beatles fikk åtte pund i uka, og turneen var en fiasko fra ende til annen. Blandt annet krasjet John Lennon bilen de kjørte i, og Tommy Moore måtte på sykehus etter å ha fått slått ut tennene av en gitar som kom flyvende gjennom luften. Etter turneen sluttet Tommy Moore i bandet fordi kjæresten syntes han kastet bort tiden. Han måtte finne seg en skikkelig jobb, mente hun, og Tommy endte opp på en flaskefabrikk...
Sommeren 1960 spilte bandet ofte på Casbah Club, en kjellerklubb i West Derby i Liverpool. Der spilte også The Blackjacks, med Pete Best på trommer. Paul ville ha Pete med i bandet, og han takket ja.
Til Hamburg i minivan
I august 1960 dro bandet til Hamburg i en minivan for å spille på The Indra. Nå hadde de skiftet navn til "The Beatles". De levde under små kår, skiftet på do og sov på en teaterscene.
Siden bandet nettopp hadde fått med seg trommeslager Pete Best, og ikke hadde øvd sammen før konserten, ble den første konserten en fiasko. Men dagen etter tenkte de at de skulle satse på sceneshow, så derfor drakk de øl, gjorde abligøyer og hoppet rundt på scenen. Dette syntes publikum var stor stas, og ryktene om de gale musikerne fra England spredte seg fort. For å holde seg våken mens de festet og spilte, tok de piller. Dette var The Beatles første møte med narkotika.
Bassist-bråk
Stuart Sutcliffe og Paul McCartney var uvenner, og Paul ville at Stuart skulle slutte. Han fortsatte noen uker til, men da kjæresten hans hadde ordnet plass til han ved en kunstskole i Hamburg, bestemte han seg for å slutte i bandet. The Beatles fikk med seg Chas Newbury på bass, men han dro tilbake til England for å fortsette på skolen etter jul, og forlot bandet.
George var ikke så veldig lysten på å spille bass, så Paul tok over. Han kjøpte sin berømte fiolinformede Höfner-bass, og brukte strenger som han fant på et gammelt piano. Det ble etter hvert mange spillejobber, så bandet måtte leie privatsjåfør for å transportere seg.
Suksess på The Cavern
Da The Beatles kom tilbake fra Hamburg hadde de god trening i å spille ute. Dette resulterte i flere spillejobber på The Cavern Club, og The Beatles ble fort et av de mest populære bandene som spilte der. Folk strømmet til for å se The Beatles, og i løpet av perioden 1961-1963 spilte de hele 292 ganger på klubben.
Tilbake til Hamburg
The Beatles returnerte til Hamburg sommeren 1961. En av deres tidligere kompiser, Tony Sheridan, var allerede godt etablert i Tyskland, og hadde kontrakt med Deutsche Grammophon. En kveld så agenten hans Beatles opptre på en klubb. Han fikk Beatles til å være backingband på Tonys neste plate. På fem av låtene ("My Bonnie", "The Saints", "Why", "Take Out Some Insurance On Me, Baby" og "Nobody's Child") var The Beatles backingband under navnet "The Beat Brothers", men de fikk lov til å ha med to låter selv; "Ain't She Sweet" (som senere ble utgitt som single i 1964) og "Cry For A Shadow" (en instrumental av John og George, som forøvrig er den eneste sangen John og George skrev sammen).
Managerkontrakt
9. november 1961 var historiske dagen da Brian Epstein møtte The Beatles. Flere jenter hadde kommet inn i platebutikken hans og spurt ette "My Bonnie"-singelen. Brian dro ned til The Cavern sammen med sin assistent for å se hva alt oppstyret skyldtes. Etter The Beatles var ferdig å spille kom Brian Epstein backstage for å prate med dem. The Beatles visste ikke mye om Brian, og Brian syntes ikke The Beatles var verdens beste band. Men Epstein var homofil, og ble forelsket i Lennon.
Et par uker senere møtte The Beatles Brian igjen, og denne gangen tilbød han seg å være manager for dem. The Beatles takket ja, og singerte en kontrakt som ga Brian 25% av inntektene de neste fem årene. Epstein hadde ingen ambisjoner om å være manager for et popband, men siden han var forelsket i John Lennon, anså han dette som en mulighet til å treffe ham så ofte som mulig. Desverre for Brian var ikke John homofil.
Fra lær til dresser
The Beatles hadde helt til nå kledd seg i klær av lær. Nå syntes de imidlertid at disse kostymene var noe harry, og de syntes nå at de så ut som en gjeng idioter. Brian Epsteim foreslo at de skulle gå i dresser, så de kvittet seg med lærkostymene.
Audition
Nyttårsaften dette året arrangerte Brian Epstein audition for The Beatles på The Cavern, og inviterte plateselskapet Decca, som inviterte dem til sitt lydstudio i London. Der spilte de inn 15 låter.
The Beatles var ikke fornøyd selv, men selskapet uttrykte at de var strålende fornøyd. Allikevel ble det ikke noe platekontrakt med Decca. Dick Rowe, som var sjef for Decca, mente at gitarband var på tur ut. Rowe er senere blitt kjent som mannen som avviste the Beatles.
Brian Epstein kontaktet deretter George Martin, som var produsent for Parlaphone, et datterselskap av EMI. Han inviterte dem til Abbey Road studioes i London, der de fikk prøvespille.
Fra tre til fire
George Martin fortalte Brian Epstein at han mente daværende trommeslager Pete Best var for dårlig, og Brian gav ham umiddelbart sparken. John hadde tidligere ringt Ringo Starr (døpt Richard Starkey), som da spilte med Welsh Butlins, og da Pete ble sparket ble Ringo The Beatles' nye trommeslager.
I november skrev The Beatles fire gjenværende medlemmer platekontrakt med Parlaphone, og spilte inn to spor; "Love Me Do" og "I Love You".
"Love Me Do" ble en storslager i Liverpool, men ikke i England forøvrig. Derfor bestemte manager Brian Epstein seg for å kjøpe 10.000 eksemplarer selv, siden han visste at dersom plata solgte 20.000 så kom de inn på Top 20. "Love Me Do" kom på 47. plass på Top 100, og fikk deretter så mye radiospilling at den senere nådde plass nr. 17.
Senere samme år spilte Beatles inn enda en plate, "Please Please Me", som kom på førsteplass på Topp 20 i mars 1962. Historiens største rockeband var et faktum, og resten bør være kjent for de fleste.
Hør i Norgesglasset på NRK P1 fra 2. januar 2007.
