NRK Meny
Normal

Fra fjærpryd til krigsestetikk

Agnete Haalands åpningsforestilling som ny teatersjef i Bergen borger for en politisk engasjert fortsettelse. Helgens oppsetning av Mor Courage og barna hennes var skitten, tøff og god.

Stykket om krigsprofitøren Mor Courage er ikke tilfeldig valgt. Haaland ønsker å stille spørsmål, som hun selv sier det. Og kan hende har det blitt nok fjær og paljetter på Den Nationale Scene for en stund.

Anmeldelsen Karen Frøsland Nystøyl

Haaland kontrasterer Hjelmelands noe selvsentrerte teaterprogrammering med et spørsmål om menneskelighet: Hva gjør krig med oss som mennesker? Hvor kyniske kan vi være uten å miste oss selv, og hvor mye er vi villige til å ofre?

I et Norge som er kommet på beina igjen etter rystelsene i sommer, og i et Norge som er i krig, synes Haaland det er betimelig å stille dette spørsmålet. Det er hennes misjon.

Kynisk

Mor Courage lever av krigen. På Den Nationale Scene reiser hun ikke lenger rundt med en vogn, hun driver et containeranlegg og handler med det som måtte kunne handles med. Til og med menneskehandel prøver hun seg på mot slutten av stykket, noe som med fordel kunne vært presentert tidligere i forestillingen.

Hun er et kynisk vesen, og når hun settes på prøve, er det alltid forretningene som er det viktigste. Slik mister hun barna sine til krigen, ett etter ett. Når forestillingen er over, raser krigen videre – med Mor Courage på lasset.

Ungt

Siren Jørgensen gjør med Mor Courage sin første hovedrolle på hovedscenen på Den nationale Scene. Hun er en ung, kynisk, flørtende og grådig mor.

Omsorgen for barna gjemmer hun et sted langt inne, og når den trengs, henter hun den frem – for sent. Selv om hun ikke ønsker det, overleverer hun barna sine til krigen, ett etter ett.

Denne beinharde, likevel feminine moren pareres godt av ververen, spilt av Frode Winther. Hans rolige, maskuline og tette nærvær gjør at forestillingen lander godt.

I det hele tatt er det et ungt ensemble regissør Marit Moum Aune har fått med seg. Jonas Nielsen fra rockebandet Kakkmaddafakka gjør sin scenedebut som Courages sønn Sveitserosten, og det blir fint.

Krigsestetikk

På forhånd var det sagt at scenograf Even Børsum og kostymedesigner Ingrid Nylander skulle boltre seg i krigsestetikk – i enda større grad enn de gjorde i forestillingen Sonny på Rogaland teater i fjor.

De har skapt et skittenrealistisk containerlandskap – men kunne nok boltret seg enda mer. Containerne, som er flyttbare i alle retninger, kunne i enda større grad vært brukt som landskap – mellomrommene kunne vært bedre utnyttet.

Komponist Atle Halstensen har skrevet ny musikk til Brechts tekster. Det er noe av det beste med denne forestillingen. Halstensens komposisjoner er med på å løfte noen av tekstene ut av en tralt, og gjør at budskapet kommer ordentlig frem, slik Brecht selv ønsket det skulle være.

Et ungt ensemble med flere skuespillere fra studentteateret Immaturus gir forestillingen energi, her er vilje i massevis. Det er det Haaland ønsker seg, skulle vi tro.

Komplisert

Mor Courage og barna hennes er et komplisert stykke, blant annet fordi det er vanskelig ikke å sympatisere med Mor Courage på ett eller annet vis. Hun er moren som mister barna sine, ett etter ett, til krigen.

Brecht ønsket ikke et sympatiteater, han ønsket et teater med tydelig budskap, et teater der publikum tar lærdom av hendelsene og lar det få konsekvenser for egne liv.

Siren Jørgensens Mor Courage nærmer seg Brechts ønske. Helt ufølsom er hun ikke, men hun overgir barna sine til krigen med åpne øyne og ser seg om etter muligheter for profitt.

Til kilden

Hele tre institusjonsteatre i Norge starter sesongen med Brecht-oppsetninger. I tillegg til Den Nationale Scene, hadde Det norske teatret i Oslo premiere på «Det gode mennesket frå Sezuan», og kommende helg viser Trøndelag teater «Arturo Ui». Hva er det med Brecht i den norske teatervåren?

Åpningsforestilinger er gjerne signalforestillinger, og det er liten tvil om at ønsket om mer politisk teater er sterkt gjeldende. Å gå til Brecht blir omtrent som å gå til kilden.

Brecht ønsket teater som bidro til refleksjon og engasjement, bare ved å la virkeligheten belære oss, kan vi forandre den, mente han.

Statsminister Stoltenbergs ord fra i sommer om mer åpenhet klinger i bakgrunnen, og dette kan være en form for tilsvar fra teatrene. Politisk teater er ment å skape problematiseringer, som igjen baner vei for åpenhet, refleksjon, engasjement og handling.

Spørsmål og svar

Spørsmålene blir om teatrene klarer å stille spørsmål som skaper denne refleksjonen. Gjør disse Brecht-forestillingene oss til kritiske iakttakere, blir vi i stand til å resonnere og lære? Og fremfor alt: Ønsker publikum å gå inn en slik refleksjon? Dette ligger riktignok utenfor teatrene rekkevidde, men man kan likevel stille seg spørsmålet.

Regissøren Piscator, som Brecht samarbeidet med, gikk langt i sin uttrykksform. Han tok ved enkelte anledninger krigsinvalider med på scenen for at publikum skulle forstå krigens konsekvenser.

Er det slik at det skal virkemidler av samme kvalitet til for å vekke et norsk publikum som, tross alt, befinner seg langt unna krigshandlinger og konsekvensene av dem?

Skjebnesvangert

Men spørsmålene må stilles. Det gjøres også på Den Nationale Scene. Enkelte scener setter seg godt, og det er særlig når Mor Courages barn er i skjebnesvangre situasjoner. Når sønnen Eilif hylles av et samlet pressekorps etter nedslakting av bønder, er det makabert, rystende – og engasjerende.

Man kan kanskje si at Agnete Haaland har ryddet skapene for paljetter og fjær på en stund, nå skal den globale politiske virkeligheten senke seg over Den Nationale Scene. Følger Haaland opp det hun har satt i gang, kan det bli mye å glede seg til for publikum i vest.