For fire år siden var fembarnsmoren analfabet. Alenemoren bor i en kommunal blokkleilighet på Bogerud øst i Oslo. De fem barna i alderen seks til 16 år går alle på skole, fra 1. til 10.klasse.
— Da jeg var liten reiste jeg rundt med familien min i campingvogn fra april til langt uti november. Jeg syntes det var trist å forlate skolen og alle vennene mine. Da bestemte jeg meg for at når jeg får barn skal det bli annerledes.
Barnebruder
I dag har hun fire døtre og håper ingen av dem ender opp som unge mødre ved kjøkkenbenken.
— Nei, hva slags liv er det? Stå der og vaske og lage mat. Jeg vil at jentene mine skal få samme mulighet som guttene og norske jenter. Få seg en utdanning og jobb. Velge selv.
Da Kristina vokste på 80-tallet var det mange slektninger og venner som giftet seg med hverandre, som var under 18 år.
— De blir presset til å gifte seg av familiene, og derfor er det flere som rømmer. De er altfor unge og det er ikke kjærlighet. Dette skjer også i dag i Norge. Grunnen til at romfolk tar ut døtrene fra skolen i 12-årsalderen er at de gjør dem klare for å gifte seg. De skal være jomfru før bryllupet, og rom skal gifte seg med rom etter vår tradisjon, sier hun.
Eksmannen hennes er også rom og de traff hverandre i slutten av tenårene. De samarbeider godt om barna, og begge er enige om at skolegang er viktig.
— Jeg vil ikke at barna våre skal ende opp på NAV som meg. Tenk hvis jeg hadde gått på skole, kanskje hadde jeg hatt en jobb i dag, sier Kristina.
Blir presset av rommiljøet
— Jeg har følt at store deler av det norske rommiljøet har forsøkt å presse meg til ikke å sende barna på skole. De liker heller ikke at jeg snakker positivt om skolen. Vi har hatt mange møter og det var bare en som var enig med meg i at barna burde fortsette å gå på skole. Vi andre ble uvenner, forteller fembarnsmoren.
— Derfor har jeg holdt meg helt unna, jeg har ikke mye kontakt med andre sigøynere. Hvorfor skal jeg lære sønnen min å selge tepper eller gifte bort datteren min før hun er 18 år. Det vil jeg ikke. De fortjener et bedre liv.
Ifølge norske forskere er motstanden mot skole helt sentral for roms overlevelse slik de ser det selv. Mange er bekymret for at barna slutter å ta vare på deres tradisjon og kultur. De frykter at det sterke familiesamholdet forsvinner og at barna slutter å reise og slutter å snakke romanes.
- Les også: | |
Sigøynerklasser
Fram til 90-tallet hadde Oslo egne sigøynerklasser for rombarna. Hensikten var blant annet at foreldrene skulle føle seg trygge på at barna var sammen med andre rom og at de ikke ble mobbet. Kristina mener det var feilslått.
– Vi kunne ikke norsk, jeg og søsknene mine gikk alle i samme klasse. Det var bråk og støy. Vi lærte ingenting, sier hun.
Mens de fleste norske barn starter første klasse i august, var det blitt kaldt da Kristina møtte opp til første skoledag.
— Det var blitt vinter, husker jeg. Jeg hadde tykk bukse og ullsokker på første skoledag. Jeg snakket heller ikke norsk, selv om jeg var oppvokst her. Det var vanskelig, sier hun.
Foreldresamtale
— Hva tenker du at Ella er flink til å gjøre?
Lærer Ilse Rocher-Nilsen Øvstedal ser smilende på Kristina. Det er foreldresamtale om Kristinas førsteklassing i 1B på Rustad skole.
— Jeg tenker at hun er flink til å lese, og litt til å skrive, svarer Kristina stolt.
Læreren er enig. Kristina kan aldri huske at foreldrene hennes deltok på foreldremøter eller hjalp henne med leksene.
— Det er dumt. Og det er synd at vi var så mye på reise. Jeg husker at jeg ville bli igjen hjemme og fortsette på skolen, men faren min sa vi måtte dra som alle de andre norske sigøynerne.
Lærer Øvstedal sier det er viktig at Kristina setter seg ned med barna og lar dem lese høyt for henne. Selv om hun ikke forstår alt som står i boken er det viktig at hun hører på at de gjør lekser og hjelper med det hun kan.
— Jeg er helt imponert over ungene mine. Da jeg var på deres alder kunne jeg ikke engang skrive navnet mitt.
Avslørt av rektor
— Det var vanskelig da mine første barn begynte på skolen og jeg ikke kunne lese.
Kristina tenker tilbake på tiden da eldste datteren begynte på skolen. Rektor spurte hvorfor hun ikke kom til møter og kontroll med datteren på helsestasjonen. Kristina fortalte at hun hadde sett papirene i sekken, men at hun ikke hadde oversikt over dem. «Hva mener du med det», spurte rektor. Da orket ikke Kristina holde på hemmeligheten lenger og fortalte rett ut at hun ikke kunne lese og skrive.
— Han ble helt sjokkert. Han ble også lei seg, for han så tårene i øynene mine. Jeg klarte ikke å gå ut fra kontoret for jeg ville ikke at noen skulle se at jeg gråt, sier hun.
Rektor og Kristina ble enige om at de deretter skulle ringe hverandre og gjøre avtaler slik at Kristina skulle få med seg foreldremøter og skoleavslutninger.
Mobbing og stolthet
Kristina setter seg godt til rette i en stol på Skullerud-rektor Peter Strejfferts kontor. Hun er i møte om sønnen Robert som blir mobbet på skolen. Robert gruer seg til å gå på skolen og moren vil høre hva skolen kan gjøre for at det blir lettere for ham å møte opp.
— Det er vanskelig for meg å se at man peker ut Robert på grunn av annet enn at det kan dreie seg om fordommer, sier Strejffert.
Robert har blitt beskyldt for å ha stjålet mobiltelefoner i guttegarderoben på skolen, men skoleledelsen sier at det ikke var ham. Kristina synes det er godt å se at barna får støtte.
— Når et barn får litt ressurser i ryggen føler de seg trygge. Jeg har sagt til Robert at «jeg ikke kan endre deg fra rom til norsk, eller norsk til rom. Du er rom og du må være stolt», sier hun.
En av grunnene til at mange rom sier det ikke vil sende barna på skolen er nettopp at de blir mobbet. Kristina gjør det hun kan for at Robert skal fortsette.
— Romfolk må ikke være redde for skolen, dette er barnas sjanse. Hvis de blir mobbet eller har det vanskelig, snakk med rektor. Kanskje han vil hjelpe deg, sier hun som oppfordring til andre rom.
Navnene på personene fra rom-miljøet i artikkelen er endret til fiktive navn etter at saken ble publisert.
Hør radiodokumentaren "En sigøynermammas klassereise" i P2 klokken 10.03 lørdag 12. januar og klokken 21.03 søndag 13. januar. Dokumentaren er laget av Gro Engen. Teknisk ansvar Merete Antonsen. Konsulent Hege Dahl.
