Den amerikanske fotografen Larry Fink (f.1941) laget i siste halvdel av 1970-årene en serie svart-hvitt fotografier titulert ”Social Graces”.
Serien består av motiver hentet fra New Yorks sosiale elite, på debutantball, veldedighetsarrangementer, utstillingsåpninger, eller den sagnomsuste klubben Studio 54. Et håndplukket utvalg herfra vises nå på Fotogalleriet.
Et sosialt blikk
I sin helhet inneholder serien også motiver fra et arbeiderklasse- miljø Fink personlig kjente ute på landet i Pennsylvania, noen mil fra New York. I distanse er dette ikke så langt fra de sofistikerte kretsene i New York, men når det gjelder klasseforskjell er det to diametralt motsatte sosiale verdener vi konfronteres med.
Fink portretterte New Yorks sosiale elite ved å agere som en hvilken som helst fotojournalist på oppdrag. Som flue på veggen i forskjellige festlige sammenhenger, tok han utallige bilder eller snapshots.
Av disse valgte han deretter ut noen få som peker seg ut i måten de fanger et øyeblikk, en bestemt bevegelse, et ansikt eller blikk som ubevoktet gir seg til kjenne. Det særegne ligger blant annet i hans aktive bruk av blitz og den dramatiske kontrasten mellom mørke og lys.
Uformelt og slentrende, synes bildene å stille dette miljøet av “socialites” i lynskarpt relieff. De fanger inn en hel livsform, en sosial materie, samtidig som de også har noe magisk og ubeskrivelig over seg. Selv om de på et vis utleverer elitens selvtilfredse og på mange måter bisarre fremtoning, er det også en varme der.
Fotografiets suksess
Finks bilder er et eksempel på den type svart-hvitt kunstfotografi Fotogalleriet i utgangspunktet var en sentral formidler av. Det ble etablert i 1977 og feirer i høst sitt 30-års jubileum. Bak sto en gruppe unge kunstfotografer som var utdannet i utlandet og som ønsket å få fotografi anerkjent som kunst.
På denne tiden var det ingen selvfølge at fotografi kunne eller skulle ha status som kunst. I dag, hvor fotografi er så til de grader del av samtidskunsten, er det nesten umulig å forstå denne motstanden.
Gjennom 1990-årene ble fotografi sågar kanskje det mest dominerende mediet innenfor samtidskunsten. Ny teknologi gjorde det mulig å produsere fargefoto i stort format, med en nesten uhørt detaljskarphet. Fotografiet har på den måten fått noen av de funksjonene maleri tidligere har vært alene om. Dette i så stor grad at det nærmest har gått inflasjon i bruken av foto.
Tidskapsel
Det er kanskje blant annet på grunn av inflasjonen i det fotografiske at det kjennes så fint å se disse fortettede svart-hvitt fotografiene med deres små og intime formater. De har en sensibilitet og nyanserikdom som er blitt sjelden kost i våre dager.
Som en tidskapsel bærer utstillingen bud om en fotografisk epoke som til dels er over. Men den er som en tidskapsel også på den måten at bildene ble vist i Fotogalleriet allerede i 1988, for deretter å bli stående på lager, bokstavelig talt glemt både av Fotogalleriet og kunstneren selv - inntil de nylig ble oppdaget og tatt frem igjen til galleriets feiring av seg selv.
