Marianne Faithfull er en av disse artistene som lever og opptrer på tross av snarere enn på grunn av tidligere erfaringer i livet. Hun har prøvd det meste som er sunt, men det har på en måte gjort henne enda mer troverdig og ekte. Stemmen er dyp og hard, men hun ser uforskamet godt ut og har en jenteaktig sjarme på scenen. Ole Bull scene var stappfull på konserten, og alle fikk det de ville ha. En dose nye låter, og en sjenerøs mengde av hennes gamle klassikere, toppet av 80-talls hiten Broken English og gjennombruddslåta As Tears Go By, skrevet til henne av Mick Jagger og Keith Richard i 1965.
Madeleine Peyroux er en interessant artist, med referanser til Billie Holiday, Norah Jones og med en utrolig stilsikker sans for de lekre melodiene og arrangementene. Her snakker vi om den fine sonen mellom pop og jazz, og hun deler plassen med nevnte Norah Jones, Diana Krall og et knippe andre artister. Losjen var nesten helt full, og hun hadde et lydhørt og entusiastisk publikum som tydeligvis kjente repertoaret, selv om hun ikke er spesielt godt kjent i Norge.
Pet Shop Boys var et av de aller største synthbanda på 80-tallet - og ett av de få som har overlevd 90-tallet og kommet seg videre inn i det nye årtusen uten alt for stor slitasje.
Fredag kveld åpnet de sin nye Europaturné i Greighallen, og i følge anmelderne gikk det svært bra. Bandet trivdes også godt i Bergen, går det fram av deres egen mms-blogg på .
Seasick Steve er en opplevelse alle musikkelskere burde unne seg. Sent fredag kveld holdt han sitt enmannsshow i kjelleren på Rick's, og sjarmerte alle de som sto der som sild i tønne. Du får det ikke mer autentisk enn når Steve spiller Mississippi-blues på sin trestrengs gitar med en hyssing som gitarrem. Han har da også livserfaringer som går rett inn i bluesens innerste vesen. Da han var 13 år, rømte han fra en voldelig stefar og levde i 5 år som tramp og hobo rundt omkring i USA. Siden har han vært musikkprodusent i Seattle, og han startet Juke Joint studio på Notodden.
Nyttårsaften var han gjest hos Jools Holland i BBC, noe som resulterte i at han blant annet skal spille på hovedscenen på Glastenbury, samt flere andre internasjonale festivaler i sommer. Er det noen som har fortjent suksess, så er det Seasick Steve!
Lørdag kveld spilte det nye stjerneskuddet Christel Alsos på Bergenfest. NRK P1 tok opp konserten på Ole Bull-scenen.
Christel Alsos er fra Fauske og platedebutant. Musikalsk ligger hun i et lett jazzpreget og ganske neddempet landskap, hvor stemmen blir et særdeles viktig element. Og hun har en utmerket stemme, og ikke minst et veldig dyktig band som backer henne. Christels soloalobum har fåt gode kritikker, og på scenen har hun også en utstråling som bidrar til at folk virkelig lytter.
Susanne Sundfør er vel så langt i år den norske artisten med størst forventninger knyttet til platedebuten. Så langt har hun innfridd, og hun har blitt spilt mye på radio så langt. Hun gjorde to kritikerroste konserter under årets by:Larm, og det var full sal på Ole Bull teater da hun kom på scenen. Låtene er veldig gode, hun synger strålende, og bandet er kjempebra.
Men som scenepersonlighet har hun langt frem. Hvis hun får løsnet opp litt, lærer seg noen verbale småtriks og generelt henvender seg mer til publikum, vil også konsertene hennes bli store opplevelser.
Jeff Healey spilte en fantastisk konsert under Notodden i 2006. Mandag kveld var det Bergenfest sin tur til å få besøk av den blinde, men blendende gitaristen fra Canada.
Healey har en svært spesiell måte å spille gitar på; men med brettet på fanget får han like mye ut av strengene som de fleste andre toppgitarister.
Marte Wulff har en imponerende kvalitet på låtskrivinga si. Med låter som Accident og Carousel (Of Love) har hun vist at hun behersker faget til fulle. På scenen er hun litt sjenert, men veldig sjarmerende, og som oppvarmer til William Hut på den store scenen i Grieghallen gjorde hun en strålende minikonsert sammen med makker Nicolai Funch.
William Hut har antageligvis Norges vakreste stemme, og sammen med Bergen Filharmoniske Orkester fikk han vist dette til fulle. Har har også blitt bedre og bedre som låtskriver, og spesielt Take It Easy er en av de aller beste låtene her det siste året. Det virket som både William, bandet og orkesteret likte seg like godt, og det låt bare storslått i Grieghallen.
