Det er Ella som forteller. Hun har så vidt passert tjue og reiser med den ett år eldre søsteren Martha til en alpelandsby for at Martha skal finne ro etter et opphold på en psykiatrisk institusjon. Eller alpelandsby – det er Ellas tanker om det norske høyfjellshotellet, som har en litt emmen smak av noe forgangent over seg. Men kan det utidsmessige gi trøst?
Som en film
Jeg får følelsen av å se en film snarere enn å lese en roman. Settingen er forvirrende, det er til å bli irritert over. Men så åpner det seg: Det fabelaktige skjer at jeg kommer på innsiden av forvirringen!
Jeg kommer nær en livserfaring. Jeg-fortellerens uro gjør noe med min sinnsstemning som er forunderlig og fint.
Hva skjer på hotellet? Begge søstrene oppslukes av et begjær, begge lar seg rive med av en erotisk forbindelse som de kanskje angrer på. De har stått hverandre så nær, de to. Nå er nærheten forsvunnet, den forsvant med barndommen, men spor av den lever i dem begge, uten at tiden på hotellet bringer dem tettere sammen. De går hverandre på nervene, selv om Ella legger for dagen en selvoppofrende omsorg for søsteren. Tvetydigheten er der hele tiden: Hvem er frisk og hvem er syk? Hvem trenger støtte av hvem?
Språk og innhold blir ett
Mona Høvring har et språk som slår en i øynene. Hun skriver et utpreget samnorsk (hvis noe fremdeles kan kalles samnorsk). Adjektivene florerer, ofte anvender Høvring nettopp ikke det beskrivende ordet man kunne forvente. Slik åpner hun blikk og skrift for «det ubeskrivelige», det som likevel, i en ny synsvinkel, manifesterer seg nesten som en fysisk størrelse.
Setningene hennes kan siteres uavhengig av fortellingens gang. Uten at det føles filosofisk besserwisser-belærende, blir de stjerneskudd av erkjennelse.
Det kan lyde slik, for eksempel:
Å krangle med sin egen skjebne, tenkte jeg, er som å krangle om grammatikken i et dikt.
Et annet sted skriver Høvring om hvor viktig det er å ta vare på de ulike viljene i livet, også vrangviljen, for ikke å bli utnyttet.
Vi må verne om viljene våre, tenkte jeg – vi må bare finne ut av ødeleggelsesviljen og den viljelause viljen. Å forsøke å være et godt menneske var ingen enkel affære.
Fungerer det?
Den 120 sider tynne romanen handler like mye om det å skrive og lese, som den handler om livet selv. Kapittel-overskriftene fungerer som konsentrerte fortellinger om fortellingen. Høvring velger formuleringer som Glasshotellet, Jeg forsøker å beskrive begjæret som brått oppsto, eller En dør er enten åpen eller lukka.
Jeg åpner døren for Mona Hørvings rare, lille bok. Det føles risikabelt, men jeg slipper takknemlig ordene inn.
Passer for deg som
- vil at berget skal åpne seg og kilder skal springe
