Ja, for vi orker ikke mer nå, gjør vi vel? Ikke enda en kubansk gamling, ikke enda en pensjonert artist fra den glemte kubanske fortid med dypt sentimentale sanger om mulighetene det ikke ble noe av?
Slik kunne man for eksempel innlede anmeldelsen av Omara Portuondos nye plate ”Flor de amor”.
Boikott av kultur
For det er ikke uproblematisk at det engelske plateselskapet World Circuit nærmest har skaffet seg enerett på å gi ut kubansk musikk i Europa siden de rystet grunnvollene i musikkindustrien med Buena Vista Social Club i 1997. Der og da fikk en gjeng kubanske pensjonister en Grammy og mange millioner solgte cder i kjølvannet av Wim Wenders perle av en musikkdokumentar med samme navn.
Problemet ligger i at dette ikke representerer Cuba i dag. Buena Vista Social Club er en nostalgisk reise i det Cuba som har vært holdt hemmelig for oss i førti år siden John F Kennedy ga dekretet om at landet skulle boikottes totalt. Boikotten gjaldt selvsagt også kulturen, landets mest effektive våpen, og Buena Vista Social Club var en etterlengtet og nødvendig påminnelse om hvilken enorm musikalsk rikdom Cuba har.
En klasse for seg selv
Men vi begynner å bli klar for litt av dagens unge, friske, moderne Cuba nå, gjør vi ikke? Orker vi egentlig enda en plate med en gammel kubansk diva som spiller sanger for å minne om fordums storhet?
Det er klart vi gjør. Omara Portuondo stiller i en klasse for seg selv, og den mye brukte sammenligningen med Edith Piaf er for en gangs skyld korrekt. Det kommer fra sjela, dette.
Omara Portuondos nye plate ”Flor de amor” er ikke noe venstrehåndsarbeid. Hun har med seg en overlegen samling av Cubas fineste musikere, med bassisten Cachaíto Lopez og gitaristen Manuel Galbán som nestorer i forsamlingen, i tillegg til en overraskende gjesteopptreden av Brasils rytmekonge Carlinhos Brown. Arrangementene er utsøkte, neddempede på grensen til å ligne et gammeldags underholdningsorkester, og sangen til Omara er som alltid mildt autoritære og skamløst innsmigrende, nesten sentimentale.
Celina Gonzalez
Du skal ha levd, og levd i noen år, før du kan låte som dette. Omara Portuondo debuterte som soloartist i 1959, etter syv år i Cuarteto Las D’Aida, hvor hun var stjerne sammen med blant annet en ung Elena Burke, selv en legende i kubansk populærmusikk. Men på sin nye plate er det først og fremst en tredje kubansk legende Omara har i tankene – Celina Gonzalez, dronningen av kubansk country, som jeg velger å kalle det, for det finnes ikke noen annen måte å oversette navnet på sjangeren campesino. Bondemusikk.
Selv om Omara også denne gangen gir sin hyllest til hennes elskede Havanna, er det en utpreget ikkeurban musikk hun gir oss, basert på gamle campesinotradisjoner, med den kubanske kassegitaren, tres, sentralt, sammen med kontrabass, fiolin, blåserekke og det alltid tilstedeværende underlaget av perkusjon. Du kan danse til alt her, selvsagt, vi er da på Cuba.
Joda, det er en uimotståelig plate, enda en uimotståelig plate, fra produsent Nick Gold og selskapet World Circuit, i deres sannsynligvis uendelige serie med Buena Vista Social Club. Grunnen til uimotståeligheta er musikerne og sangerne. Muligens er Omara Portuondo den største av dem alle.