22. juli 2011 jobbet Birger Emanuelsen i Cappelen Damm like ved regjeringskvartalet i Oslo. Da bomben smalt stod han et par hundre meter unna og låste sykkelen sin.
Ruter ble knust. Birger fikk panikk, og løp opp gaten. Arbeidsplassen hans stod fortsatt.
Året etter fikk han sitt første barn.
– Jeg husker jeg tenkte at jeg kunne i alle fall aldri klart å beskytte ham mot noe sånt som dette. Hvordan i alle dager skal jeg kunne klare det?
Tøff kjærlighet
I Emanuelsens siste bok, «Jeg skal beskytte deg», skildrer han en far som går på tvers av den gjengse barneoppdragelsen. Sønnen er en snill gutt som er livredd for monstre om natten.
Faren, Jon, mener hans viktigste oppgave, er å gjøre sønnen klar til å takle en verden med terrorangrep og eventuelle katastrofer. Han tar sin fem år gamle sønn ut på en skogstur som en slags manndomsprøve.
Forfatteren kjenner seg godt igjen i sin egen hovedperson. Han bekymrer seg over hvor beskyttet vi er som norske borgere, både økonomisk og juridisk, og hvordan vi blir tatt vare på av det offentlige.
– Mye av barneoppdragelse går ut på at vi som foreldre vil sikre oss om at vi ikke gjør noe galt. Mens Jons perspektiv er at – jo, men den dagen kommer at jeg ikke er her. Han har lyst til å oppdra sønnen slik at han kan være forberedt på det som kommer. Den kjærligheten er vanskeligere, mer kravstor, og strider med et rådende ideal, sier Emanuelsen.
– Mens jeg skrev boka kom jeg tettere på redsler jeg tror man har som forelder. Redsler om jeg går for langt og er for mye sint, om jeg er en god nok far, sier Emanuelsen.
Foto: Hilde Bjørnskau / NRKSpent på mottakelsen
Emanuelsen er spent på hvordan leserne kommer til å motta boka.
– Jeg har vært redd for å gi ut denne boka fordi jeg skriver på en måte som utfordrer leseren mer enn at de kjenner seg igjen, sier forfatteren.
Han er klar over at barneoppdragelsen i boka kan oppfattes som kontroversiell, men håper likevel at de som leser den får et mer utvidet syn på det å oppdra barn.
– Jeg tror mange er opptatt av å vise fram hvor gode foreldre vi er, og måten vi gjør det er ved å vise fram fine klær, ferier og gode matpakker. Men det å oppdra et barn er å gjøre de i stand til å leve uten deg, og gi dem noe som kan blomstre opp når de er på sitt mest ensomme – og tenker at livet er fullstendig meningsløst. Hvis du som forelder har klart å plante en kjærlighet eller et håp som blomstrer opp da – da har du gjort en god oppdragelse. Alt det andre er ting som forsvinner, konkluderer Emanuelsen.
