Det starter så tilforlatelig, nesten som i et eventyr. De er unge, de finner hverandre og kjærligheten, og de kan snart ikke huske noe annet enn at det er de to. Men der eventyrene ender med at prins og prinsesse lever lykkelige til sine dagers ende, får vi en umiddelbar fornemmelse av at slik skal det ikke gå her. Forholdet som beskrives er vakkert, det er altoppslukende, men det skal en gang være forbi.
Utenfra og helt inn
Til å begynne med har de ikke navn, heller, de to unge som blir presentert på en armlengdes avstand. Men etter de første sidene, der scenen settes, er vi tilstede i nåtiden. Kristin og Kim trer klarere frem med direkte dialog, de har flyttet til en kystby der de skal studere, de venter barn, de leier seg inn i første etasje i en villa hos et litt eldre, barnløst par.
"Og Per sa
- Fantastisk,
men han var tung i ansiktet, og ordet han brukte var altfor stavelsesrikt og gnistrende i forhold til ansiktet han sa det med. Han dro hånden over ansiktet sitt, fingrene hans lagde hvite striper på kinnet, som om han prøvde å dra ansiktet av seg. Men det gjorde han ikke, han var bare tung og brydd mens han prøvde å være lett, antakelig, og han sa
- Vi har forresten en liten barneseng dere kan få låne."
Avkledd
Geir Gulliksen er så tett på sine personers følelser som det går an å komme. I dette lille avsnittet gjør han som Hemingway gjorde med sin fullkomne novelle på seks ord: «For sale: baby shoes, never worn». Gulliksen skreller av, ribbber vekk, til bare blikk, pust og kropp står igjen. Og stemme.
Når er det Kristin begynner å snakke annerledes? Når kommer det en hinne imellom der alt før var åpent og fritt? Gulliksen stiller spørsmål, forsiktig, følsomt (nesten overfølsomt). Teksten er spørrende og lyttende, men skrur seg lavmælt og ubønnhørlig til.
Det handler om å se og bli sett. Å se seg selv i den andres blikk. Å se seg selv, ufullkommen, i et spedbarns blikk. Å være ung far der mor og barn nærmest blir en symbiose. Å bli avvist av sin egen baby, et bittelite menneske som så tydelig skriker og ikke vil ha fars kontakt. Kommunikasjonen er fysisk, ordløs, men minst like tydelig som det språket som utveksles mellom de voksne i fortellingen.
Ubehagelig og god
"Forenkling" minner på mange måter om den britiske forfatteren Ian McEwans kammerspill "Chesil Beach". Dét er beskrivelsen av en bryllupsdag der alt går på tverke, misforståelser og angst gjør at de to som var ment for hverandre, skiltes i sinne og redsel, og livet ble noe helt annet. Rent psykologisk får jeg dessuten assosiasjoner til Carl Frode Tiller, for som ham er Geir Gulliksen var for de minste antydninger til splid, til forbisnakkelser, han skaper rom for analyser av egne og andres ord.
Det føles klaustrofibisk. Legg så til at fortellingen er gjennomsyret av uhygge og foruroligende små hendelser. Vi er utenfor tid og sted, men Geir Gulliksens bok byr på en historie som føles usedvanlig relevant og beskrivende for vår hverdag, her og nå.
