NRK Meny
Normal

For mye av det gode

Which Witch i moderne scenisk innpakning blir en forvirrende sjangerblanding – og litt for mye av det gode, mener Kulturnytts anmelder.

Which Which

Heidi Gjermundsen Broch og Paul-Ottar Haga spiller i den nye utgaven av Which Witch.

Foto: Åserud, Lise / SCANPIX

De fleste nordmenn har et forhold til musikalen Which Witch. Om vi ikke har sett den, så har vi hørt flere av sangene – og, ikke minst, vi husker Dollie-jentenes fiasko på Londons musikalscene og påfølgende suksess i Norge. Spaltemeter på spaltemeter er blitt skrevet om musikalen både i kulørt og mindre kulørt presse. Oppstyret rundt musikalen har alt som trengs for å bli godt lesestoff: Intriger, konkurs, slakt, hyllest. Stykket er en kjendis. Sånt liker vi.

Ny innpakning

Denne kjendisen har Det norske teatret plukket frem og børstet støv av. De har klippet og limt, skrevet om og strøket. De har, som Ingrid Bjørnov selv sa det, renset bort litt tjafs. Musikalen fremstår som ny, med nytt scenespråk og ny innpakning. Men historien er den samme.

Og det er kanskje noe av problemet. På en moderne, hvit og ren scene og med et bibliotek som kulisser står skuespillerne, kledd i hvite klær. Det første som bærer bud om at noe ikke stemmer, er musikken. Den er grandios, til tider pompøs, den hører ikke hjemme i et rent, hvitt scenebilde. Det er mye av den, og den skifter sjanger for hver ny låt. Det er forvirrende – hva preger dette stykket? Det enkle eller det pompøse?

Platt historie

Hadde historien i stykket, teksten, vært god, kunne Which Witch vunnet på den sceniske enkelheten. Men slik er det ikke. Historien er endimensjonal, rett og slett platt. Karakterene bestemmer seg og ombestemmer seg i et forrykende tempo. Det er så mange tråder, så mange konflikter at alle bare blir overfladisk berørt, stykket rekker aldri å gå i dybden. Musikalens begrensede evne til å behandle et tema som heksebrenning står litt for tydelig fram, som når bøddelen i andre akt lusker rundt på scenen og synger ”kven skal eg brenne no?”.

Heroisk innsats

Which Which

Heidi Gjermundsen Broch som Maria Vittoria gjør en heroisk innsats, men Kulturnytts anmelder.

Foto: Åserud, Lise / SCANPIX

Lyspunktet er skuespillerne. Heidi Gjermundsen Broch som Maria Vittoria gjør en heroisk innsats. Gjermundsen Broch skaper seg rom hun kan jobbe i på scenen og har gjort Maria Vittoria til mer enn bare en nikkedukke. Selv om hun ikke har Benedicte Adrians stemme, synger hun til mer enn godkjent. Samspillet mellom henne og Paul-Ottar Haga som biskop Daniel er det som holder stykket oppe, i tillegg til Sigve Bøe som kardinalen og Gjertrud Jynge som Anna Regina, biskopens søster. Men de kan ikke gjøre under, de kan ikke redde et manus som ikke holder i seg selv.

Alt i alt oppleves det som litt for mye på en gang. Det som skulle være mektig, blir snarere litt for mye av det gode.

Men om det kommer til å selge billetter? Ingen tvil. Vi snakker tross alt om en kjendis.