For konge og fedreland, NATO og FN

Bjørn Bertheussen var offiser i Forsvaret og reiste ut som militær FN-observatør i 1993. Han ble sendt til Zagreb i Kroatia, og krigen i det tidligere Jugoslavia.

Bertheussen opplevde en rekke livstruende situasjoner, og var vitne til grufulle hendelser i tjenesten. Som FN-observatør var han ubevæpnet, han skulle rapportere hendelser til FN, observere, og megle mellom partene.

Granatregn

Første gang han skulle ut og registrere en hendelse for å skrive rapport til FN, kom han og en kollega inn i et hus som nettopp var truffet av en granat.

— Det første vi så var en mann som satt i sengen sin, lent opp mot veggen, uten hode. Hodet hans var truffet av splint og klistret inn i veggen bak. Det viste seg at familien nettopp hadde lagt seg. Jeg gikk bort og så på de to ungene som lå der. Jenta var sprettet opp - i hele maven, og gutten, han kunne være en 10-12 år, alle bena i kroppen hans var knust av trykket. Damen levde i noen minutter, hun hadde fått en splint i maven…

Bjørn Bertheussen tar pauser og trekker pusten flere ganger mens han forteller hva han opplevde.

Hver dag var FN-observatøren ute ved en observasjonspost utenfor Benkovac der partene skjøt mot hverandre nærmest på faste klokkeslett. En dag så han kjøretøyet som kroatene brukte for å skyte granater, skifte stilling.

— Den stilte seg ikke inn likedan som den hadde gjort alle de andre dagene. Og når de skyter sånne raketter, så blir det røykringer på himmelen. Og de stemte ikke med sånn som det hadde vært de andre dagene. Og så datt den første ned. De skjøt på oss isteden for å treffe seks hundre meter lenger bort. Jeg sto på ene siden av huset og granaten datt på andre siden av huset, forteller Bjørn.

Bjørn Bertheussen sprakk trommehinnene og besvimte. Soldatene inne i sandsekkstillingen trodde han var død. Da han våknet, fortsatte han å jobbe, og gikk ikke til lege. Etter hvert ble de vant til granatene.

• Hør Bjørn Bertheussens historie i Radiodokumentaren

_{(Artikkelen fortsetter under bildet)}

Yrkesskade

Han kom hjem i 1994, tilbake til familie og barn. Hverdagen var vanskelig, men først flere år senere fikk han diagnosen posttraumatisk stresslidelse.

For Bertheussen var det bare aktuelt med erstatning for yrkesskade som var oppstått i internasjonal operasjon.

— Det tok lang tid, så fikk jeg brev fra NAV om at deres psykiater skulle vurdere meg, forteller Bjørn, og beskriver hvordan han følte at ingen stolte på ham.

— Jeg hadde en skikkelig nedtur, men jeg fikk erstatning. 100.000 kroner, og så 460 kroner i måneden resten av mitt liv. Det er nok til en kartong rødvin, det, sier Bjørn ironisk.

Adrenalinavhengig

Frode Dieter Ursin har vært i utenlandstjeneste for Forsvaret flere ganger, første gang til Sør-Libanon i 1989, siden til blant annet Bosnia og til Hebron på Vestbredden. Han har også arbeidet for FNs Høykommisær for flykninger, vært blant annet transportoffiser og transportkoordinator, og vært TIPH-observatør og kompanileder.

Ursin deler veteranene i to grupper, de som ikke liker tjenesten og ikke reiser ut igjen etter de første seks månedene, og de som blir bitt av basillen og reiser ut på nytt og på nytt. Selv kaller han seg Misjonoman, han ble avhengig av adrenalinkicket, kameratskapet, eventyrlysten og anerkjennelsen som fulgte med å delta i internasjonale operasjoner.

— På nittitallet var det et klondyke i militære, paramilitære og sivile arbeidsoppdrag, så det var lett å skaffe seg «dopet», skriver Ursin i et innlegg hos SIOPS.

— Jeg så ikke avhengigheten selv, men ser i ettertid at jeg burde ha vært silet ut tidligere, forteller Ursin til NRK.

_{(Artikkelen fortsetter under bildet)}

Sitter i systemet

Ursin kom hjem fra siste oppdrag for SFOR3 i 1998. Da var han blitt alvorlig syk og var ikke stridsdyktig lenger. Erfaringen fra tiden i oppdrag henger ennå i.

— Det er i systemet daglig. Ikke fæle ting, men tanker. Kanskje kjører jeg et sted og ser terreng som likner, kanskje et hushjørne, en setting som likner en opplevelse ute. Det er jo plagsomt, man ønsker jo å kunne legge bak seg ting. Så blir jeg irritert på meg selv, for at jeg holdt kjeft om opplevelsene, forteller Ursin.

Etter at han kom tilbake, reiste han rundt sammen med andre veteraner til blant annet skoler og fortalte om Forsvaret og opplevelsene i tjeneste. Men det sluttet han med da han merket at han holdt på å snakke seg inn i et posttraumatisk stressyndrom.

— Jeg har vært med i levekårsundersøkelsen for veteraner, og veteransaker er i mediene i perioder, slik som nå. Da kommer tankene oftere fram. Familien merker det nok på meg, jeg sover dårligere, blir mer vâr for lyder, vil være mer for meg selv.

Transportoffiser ble trafikklærer

Avhengigheten kjenner han ennå, men som trafikklærer opplever han å få tilfredsstilt noe av behovet for adrenalin og beredskap. Ursin er opptatt av at Forsvaret og veteranforeningene må hjelpe soldatene hjem, og fokusere på å forbygge avhengigheten av adrenalin og opplevelser.

Ursin har ikke søkt om erstatning for sykdommen han fikk etter tjenesten.

— Jeg kan ikke reise ut igjen på grunn av en nyresykdom, men det er vanskelig å dokumentere om det har skjedd mens jeg var ute. Det viste seg at det var rotter i kilden i Hebron, så jeg kan ha blitt syk ute. Det er også soldater i Bosnia som har samme sykdom som meg, forteller Ursin til NRK.

— Jeg bruker ikke krefter på noen kamp om erstatning. For meg var det ikke aktuelt å søke, jeg har heller valgt å ta tak i eget liv. For meg var det heldig at jeg ble syk, så jeg ikke kunne reise ut igjen, mener veteranen.

• Les også: Klager gir erstatning til syke veteraner
• Les også: Krigsopplevelsene som setter seg fast i minnet

Bedre oppfølging

Mens veteraner fra Libanon og andre konfliktområder lang tid tilbake i stor grad ble overlatt til seg selv og sivilt helsevesen når de kom hjem etter endt oppdrag, er Forsvaret nå godt i gang med å bygge opp et apparat som skal forberede personell på oppdraget og ta godt i mot dem når de kommer hjem.

— Etter at veteraner tidligere har opplevd manglende ivaretakelse og anerkjennelse før, under og etter tjeneste i internasjonale operasjoner har det skjedd svært mye på feltet de siste årene, skriver kommunikasjonsrådgiver Anders Fevik i Forsvarets veterantjeneste.

De fleste som deltar i internasjonale operasjoner fortsetter sine sivile eller militære karrierer etter endt utenlandstjeneste.

De siste ti årene har både oppfølging og erstatningsordninger blitt bygget ut til å skulle fange opp psykiske senskader etter traumatiserende opplevelser og til å kompensere for skadene veteranene har fått.

I dag skal dessuten alle som skal delta i en internasjonal operasjon, både militære og sivile, få lik opplæring og oppfølging i forbindelse med oppdraget.

Handlingsplan og erstatning

Regjeringen har sammen med Forsvaret de siste årene gått sammen om å styrke både forberedelsene og oppfølgingen av veteranene fra internasjonale oppdrag. Det har også kommet på plass egne ordninger for veteraner som får psykiske senskader etter utenlandstjenesten.

Seks departementer står bak handlingsplanen «I tjeneste for Norge».

— 78 av de 95 tiltakene i Regjeringens handlingsplan som Forsvaret har ansvaret for, er i dag implementert, eller i ferd med å bli det. Alle tiltakene skal være på plass innen utgangen av 2013, sier Anders Fevik i Forsvarets veterantjeneste.

Før utreise skal alt personell gjennom kurs som omfatter blant annet historie-, kultur- og regionsforståelse, militær trening, helse og adferd, og de skal gjennom helsesjekk.

Mens de er ute på oppdrag skal Forsvaret sende ut stressmestringsteam for å gjennomføre samtaler med de som ønsker. I tillegg holdes normalt debrief etter alvorlige hendelser.

Hjemme etter endt oppdrag skal de som har deltatt på en internasjonal operasjon delta på en såkalt «mellomlanding» der de får ny debrief, forberedes på å komme hjem og får informasjon om hvor de videre kan få hjelp fra NAV og helsetjenester hvis det blir behov for det. På mellomlandingen er det også en medisinsk sjekk.

Når veteranene kommer hjem, venter det medaljeseremonier med forsvarsledelse og politiske ledelse, og familiene til veteranene.

Det første året etter hjemkomst skal veteranen igjen få tilbud om oppfølging om psykisk og fysisk helse. I tillegg har Forsvaret etablert «en dør inn» hvor alle veteraner kan ta kontakt for råd og veiledning – uavhengig av når de tjenestegjorde.

Før året er omme skal avdelingen møtes igjen til avslutningssamling. Slike samlinger har aldri tidligere vært arrangert for hjemkomne veteraner. Den første arrangeres nå i januar 2013.

Kokk i skuddlinja

Veteranforbundet SIOPS (Skadde i internasjonale operasjoner) er en interesseorganisasjon for soldater som har gjort tjeneste i utlandet. Talsperson Anders Grindaker mener sivilt personell er et eget kapittel:

— Er de stridende personell? Hvordan følges de opp? Forsvaret har en etter evne god oppfølging av sine soldater i dag, med mellomlanding, samling etter seks måneder, og de blir fulgt opp i ett år. Men de sivile kan ha andre rotasjonsmønstre og være mer alene, sier Grindaker.

— Et eksempel var en tolk, som søkte på en ledig stilling. Han ble sendt og var i førstelinjen hele tiden. Fordi han var i operativ avdeling, ble han regnet som soldat, selv om han var i en sivil stilling. Selvfølgelig gikk det galt, forteller Grindaker. Tolken fikk posttraumatisk stressyndrom og er i dag ufør.

Grindaker mener at soldatutdanningen nå tar sikte på å gjøre personell gode nok, gjennom verneplikt og utdanning i over et år.

— Men hva får sivilistene? De som blir plukket ut, går per fagbrev, og ikke på erfaring og skikkethet. Og kokken og kranføreren er helt nederst i hierarkiet. De har ingen status. De er der og gjør en sivil jobb og drar hjem. De er nok mye mer sårbare enn soldatene, mener Grindaker.

Grindaker forteller om en kokk som meldte seg og ble sendt ut etter noen år i sivilt arbeid etter verneplikten.

— Da han skulle hente vann og havner i skuddlinja. Han hadde ikke militære reflekser. Når du som soldat kommer i ild, gripe man AG’en og skyter. Kokken ble helt paralysert, men kom seg ut av situasjonen. Da han kom hjem gikk det dårligere og dårligere med ham og han er i dag ufør, forteller Grindaker.

Grindaker påpeker at både tolken og kokken var ute som tjenestegjørende soldater, og ikke sivile, og har rett til samme oppfølging og kompensasjoner som andre soldater. Men de reiste i kraft av sin sivile kompetanse og ikke sin militære kompetanse. Grindaker mener at også disse skulle hatt en fullstendig soldatutdanning.

Selv er han opptatt av at det ikke skal sendes sivile til krigsområder som del av militære operasjoner.

— Vi bør ikke outsource militære oppgaver, heller ikke helse og ingeniører. Forstår at det er dyrt, men sivile kjenner ikke godt nok til rutiner og oppfølging. Sivile er ikke forberedt på krig. De er forberedt på tjeneste i leiren. Men i krig går alt galt, og det eneste sikre er at alt er uforutsigbart, mener Grindaker.

Rekruttert fra gata

— En del personell ble ofte rekruttert rett fra gata, bare med en førstegangstjeneste fra før. Så ble de sendt av gårde etter informasjon om retningslinjer. De ble naturligvis sjekket, men det hendte at de kom helt ned til dagen før avreise. Og noen av disse kan ha havnet i kategoriene som får trøbbel, uten at det finnes statistikk på dette, sier Thor Lysenstøen, generalsekretær i Norges Veteranforbund for Internasjonale Operasjoner, NVIO.

I regjeringens dokument «Fakta om forsvaret 2012» blir sivile nevnt spesielt.

«Sivile utgjør ca. 1/3 av de i ansatte i Forsvaret, og gir organisasjonen et nødvendig kompetansemangfold. Sivilt ansatte dekker i hovedsak funksjoner innen spesifikke fagområder og drift av base- og støttestrukturen. Sivilt personell er stabil arbeidskraft og en viktig ressurs for Forsvaret.»

— Den rekrutteringen som skjer i dag, er også basert på førstegangstjenesten som et grunnlag. Men personellet forberedes nå i større grad før man reiser på et internasjonalt oppdrag. Men så er det de sivile, støttefunksjonene. De skal i hovedsak følge det samme opplegget som de andre, men de er nok ikke med på alle sjekkpunktene. Men ute på en operasjon kan også de oppleve truende hendelser, som de kanskje ikke er trent i å håndtere, sier Lysenstøen.

Også han understreker at de sivile som reiser som del av den militære strukturen også er med i oppfølgingen etter hjemkomst, både velkomsten, landingen, helseoppfølgingen etterpå.

Veteranorganisasjonen hans hjelper likevel alle som tar kontakt, også sivilt personell, som har vært ute i internasjonale operasjoner for Forsvaret helt fra annen verdenskrig og opp til i dag. Noen settes i kontakt med kameratstøtte-ordninger, andre trenger praktisk hjelp med NAV og helsetjenester.

Hør radiodokumentaren "Mørke skyer over et soldatsinn" i P2 klokken 10.03 lørdag 26. januar og klokken 21.03 søndag 27. januar. Dokumentaren er laget av Gyrid Listuen. Teknisk ansvar Merete Antonsen. Konsulent Kari Hesthamar.

Hvis du trenger noen å snakke med etter å ha hørt radiodokumentaren, kan du ringe 800 48 500 eller få kontakt med andre veteraner via nettsiden www.kameratstøtte.no.