For fulle seil

Anmeldelse: Astrup Fearnley Museet på Tjuvholmen, tegnet av arkitekten Renzo Piano.

Det er et markant og i øyenfallende museumsbygg som har reist seg i vannkanten i den fasjonable nyanlagte bydelen på Tjuvholmen i Oslo. Bygget er det nye Astrup Fearnley Museet og er tegnet av den verdensberømte italienske arkitekten Renzo Piano. For de fleste av oss er han kanskje mest kjent for Pompidou-senteret som med sin rå industrielt inspirerte high–tech–arkitektur troner som et viktig arkitektonisk landemerke i Paris.

Kunsten i bakgrunnen

Lørdag åpner Astrup Fearnley Museet for publikum. For at ikke et spektakulært kunstnerskap eller en storsatsing av en utstilling skal ta fokus fra det flunkende nye bygget, har man ganske enkelt valgt å innvie museet med en omfattende samlingsutstilling. Når man besitter en av Nord–Europas flotteste samlinger av samtidskunst er det ikke noe dårlig start.

Som en veldig båt

Som Nordstrand-boer stadig på vei opp og ned Ekebergåsen har jeg med stor glede fulgt byggeprosessen på avstand. En dag for ikke så lenge siden pekte en av mine døtre på bygget på andre siden av fjorden, og utbrøt begeistret «Se på den digre båten der a!!». Og her har hun egentlig gitt en svært presis beskrivelse av arkitekturen, som nettopp har gjort båten og det maritime til et stilistisk og metaforisk utgangspunkt.

Delt i to av en kanal

Hele hovedformen er preget av de veldige skrånende glasstakene, som ser ut som utspente seil som er i ferd med å heises, men også flere mindre detaljer styrker dette preget, ikke minst søyler som likner master og stag. For øvrig kan den veldige bygningskroppen i tre også få en til å tenke på et gigantisk skipsskrog. Bygningen er plassert i vannkanten med vann på flere sider, og er sågar delt i to av en kanal, slik at den ikke blokkerer hele havutsikten fra Aker brygge. Langs kanalen løper det brygger, der museumsgjester som kommer med båt kan legge til.

I dialog med omgivelsene

Renzo Piano har lagt stor vekt på å skape et bygg som går aktivt i dialog med sine omgivelser, og det har han virkelig klart. Det er åpenbart at båthavnen spiller en nøkkelrolle som inspirasjonskilde. Men Pianos bygg samtaler også, gjennom sin bjelke-, rør- og wirearkitektur, med den rå postmodernistiske 80- 90-tallsformspråket som preger store deler av Aker brygge; en arkitektur som morsomt nok trekker brede veksler på nettopp Renzo Pianos eget arkitektoniske formspråk.

Skaper godt byrom

Tjuvholmen er ikke noen bydel som har vokst organisk frem over tid; det er et helt igjennom konstruert område. Aker brygge er et eksempel på hvor vanskelig det er få slike skapte byrom til «leve»: Selv etter femten–tjue år oppleves Aker brygge som konstruert. På dette tidlige stadiet må det innrømmes at både badestranden og parken rundt museet har noe av dette samme kunstige, konstruerte preget, men man må da gi det litt mer tid enn som så. Jeg har faktisk stor tro på at landskapet og byrommene som skapes rundt bygningen med tiden vil bli riktig gode, levende steder, som forhåpentligvis kan fungere som en inkluderende, folkelig motvekt til det steinrike, fremmedgjørende luksuspreget resten av bydelen (dessverre) har fått.

Spennende museumsbygg

Astrup Fearnley Museet er blitt et spennende museumsbygg. Det ene bygget rommer museets permanente samling, og i det andre vil det bli vist vekslende utstillinger. I dette bygget finnes det også kafé og museumsbutikk. Bygningen fyller på en meget god måte sine ulike funksjoner, samtidig som det gjennom sitt ukonvensjonelle preg gjør det utfordrende og interessant å skape utstillinger i de ulike rommene. Her finnes ingen kvadratiske rom, det er store saler, lange traktformede korridorer, det er skråvegger, hellende takvolumer, noe som gjør at man på underlig vis blir bevisst sin egen kroppslige tilstedeværelse på sin vandring gjennom museet. I hovedsalen i bygget for de temporære utstillingene slippes også dagslyset inn gjennom glasstaket, slik at utstillingen får naturlig lys ovenfra. Dette er utvilsomt en utfordring for kuratorene, som må finne verk som profitterer på nettopp disse spennende, men uforutsigbare lysforholdene. Når mørket kommer tennes det lys inni glasstaket slik at de veldige seilene gløder i mørket.

Kunsthall, eller opplevelsessenter mer enn et museum

Man kan kanskje spørre seg hvorfor Piano har valgt båtmetaforikken, dette er jo tross alt ikke noe sjøfartsmuseum. Men jeg synes likevel det fungerer utmerket, selv om jeg må innrømme at jeg er glad for at han ikke i for stor grad trekker det maritime preget inn i utstillingsrommene; det kunne fort bli for mye av det gode.

Funksjonsforskjeller avspeiles i arkitekturen

Jeg synes det er fantastisk at vi får to mektige, markante museumsbygg på hver sin side av Aker brygge. Det ennå ikke påbegynte Nasjonalmuseet ser ut fra tegninger og modeller ut til å bli mektig, men helt klart en mer lavmælt bygning, som symbol på museets viktig rolle og ansvar som antikommersiell erindrende, ivaretakende bastion mot shoppingvrimmelen på Aker brygge. Astrup Fearnley Museets derimot er selv en del av den kommersielle virkelighetene, med en samling som endres i takt med markedet, og fungerer mer som en ambisiøs kunsthall eller et kunstnerisk opplevelsessenter. Det passer derfor veldig godt at arkitekturen også har et mer spektakulært, ekspressivt og dramatisk uttrykk.

Et av de mest fremragende museumsbygg i verden

Det nye Astrup Fearnley Museet er allerede utropt til et av de mest fremragende museumsbygg i verden; det er en dom som uten tvil vil bli stående.