Debatten etter den første boken, «Sin egen herre» (2009), viste tydelig at mange i dette landet har et eiendomsforhold til skipsredersønnen fra Sørlandet, den dannede elegantieren med det sobre riksmålet. En mann som på tigerens vis kunne bite rått fra seg når engasjementet tok ham og som i blant havnet i klovnens rolle. Det første bindet avsluttes omtrent der Bjørneboe brøt med det antroposofiske miljøet og sluttet som lærer ved Steiner-skolen. Dermed er utviklingen av forholdet til antroposofien og Rudolf Steiners lære blant de mest interessante aspektene ved denne nye boken.
- Se også:
Spor av Steiner
«Født til frihet» starter sommeren 1959, idet Bjørneboe møter henne som skal bli hans andre hustru; Tone Tveterås, en ung skuespiller (nesten 10 år yngre enn Bjørneboe) som også er trygt rotfestet i det norske Steiner-miljøet.
Bruddet med antroposofien er med andre ord ikke verre enn at en slik konstellasjon går an. Senere går parets barn også på Steiner-skole. Viktigere er det bildet som Tore Rem tålmodig jobber frem gjennom hele denne boken; at selv om Jens Bjørneboe brenner mange broer og får mange fiender i blant antroposofene, ser det ut til at bruddet først og fremst skjer i forhold til antroposofene og deres norske miljø mer enn et brudd med Rudolf Steiners ideer.
Disse blir i stor grad liggende som en slags grunntone i Bjørneboes tenkning og orientering på godt og vondt. Hangen til å generalisere, dele mennesker og folk inn i kategorier kan ha sin rot i dette tankegodset – som når den tidligere skjønnånd med sterke bånd til tysk kultur og litteratur utvikler et hat mot alt tysk, ”teutonsk”.
Rem peker på at Bjørneboes omtale av tyskerne i den beryktede porno-romanen ”Uten en tråd” og føyer til ”(…) kanskje er det (…) i slike øyeblikk at han ufrivillig avslører forfatterskapets svakeste sider, hangen til generaliseringer, stereotypier, til forenkling. Til å stenge en mer komplisert virkelighet ute.”
- Se også:
Den ytre verden
Samtidig er en grunnleggende endring i Bjørneboes forhold til omgivelsene gjennom de tidlige 60-årene en stadig sterkere tilnærming til den ytre verden, den vi alle lever i. Noe antroposofene liker dårlig; de støtter ham ikke i den store debatten om fengselsvesenet og Bjørneboe ”oppfatter at de har reagert med avsky på at han har valgt å gå inn i sin tid. Hans tid er ikke lenger deres.”
Kronologisk prøvelse
”Født til frihet” behandler kronologien på samme måte som «Sin egen herre». Rem tar så langt det lar seg gjøre en ting av gangen. Der flere viktige ting skjer samtidig – det være seg en ny bok og en viktig samfunnsdebatt – gjør Rem seg i hovedsak ferdig med det ene før han klipper tilbake til det andre temaet. Hvor smidig lesningen blir, kan diskuteres, men denne redigeringsmåten gir i alle fall en ryddig og konsentrert tekst uten for mange sidesprang. Noen liten utfordring har det ikke vært å få dette til: Bjørneboes arbeidstempo og tematiske agenda er i lange perioder høyt nok og komplisert nok til å ta pusten fra de fleste.
Vinglingens kunst
«Født til frihet» viser en forfatter, et liv og et forfatterskap der engasjementet står frem som en dominerende drivkraft. Rem skriver tidlig i boken: ”Hans største styrke som forfatter er ikke talentet, men temperamentet, samt de mange miljøer han kjenner.” Dette temperamentet er kanskje også en medvirkende årsak til at den antiautoritære makt-kritikeren er mann for å innta en lang rekke standpunkter – med brask og bram – som til dels virker underlige og til dels virker lite sannsynlige i lys av hans ettermæle: han er for eksempel lenge en venn av DDR, av Sovjetunionen likeså, og ser gode forhold for kultur og ytringsfrihet der verden ellers ser diktatur, forfølgelse og ensretting. Han holder fast på sin forakt for filmen som medium – også etter at den nye franske bølgen har løftet mediet til nye høyder på begynnelsen av 60-tallet. En fascistisk utvikling i Norge kom ikke under Quisling, men etter krigen.
Tore Rems fortjeneste i dette brogete bildet, er å gi utviklingen en indre sammenheng, i den grad den finnes og forklaringer som setter Bjørneboes tenkning i sammenheng med den tid og det samfunn han levde i og etter hvert ville inn i.
Hardt liv
Rem idealiserer aldri Bjørneboe og skjuler ikke noe for leserne, men han dømmer heller ikke. Ikke engang når fyll og rus tar over Bjørneboes ego fullstendig og lar det dure rett frem på én skinne uten hensyn til alle dem som er glad i ham og redd for hvordan det skal gå, faller biografen for moraliseringens fristelse. Han holder sin nødvendige distanse. Nettopp denne nøkterne sakligheten gjør at fremstillingen av de tøffeste periodene i forfatterens liv blir vond lesning. Desto mer fordi noen av de sterkeste bøkene hans kommer nettopp mens utforbakken er som brattest og glattest og sammenbruddene står i kø; bøkene om bestialitetens historie: ”Frihetens øyeblikk”, ”Kruttårnet” og ”Stillheten”.
Litteraturen
Denne nøkterne fremgangsmåten preger også omtalen av de ulike bøkene og skuespillene som kommer i løpet av det halvannet ti-år boken dekker – frem til jens Bjørneboes død i 1976. Fremstillingen følger også et visst ”mønster”; fra idé, forberedelser, via konkret skriveprosess til mottagelse og Bjørneboes reaksjoner på disse. Og; teksten legger seg hele tiden nært opp til den samtid som tekstene kommer ut i. Dette gir en oversikt og gjenkjennelse som letter lesningen. Tore Rem er også klar og tydelig i sine vurderinger av verkenes kvalitet og plass i forfatterskapet og legger ikke fingrene i mellom når noe er svakt.
- Se også:
Mange frempek
Det lar seg knapt nok gjøre å unngå gjentagelser i en biografi av dette formatet, der enkeltpersoner kan spille flere rolle i ulike perioder, for eksempel. De få gangene Rem gjentar seg selv i denne boken er da også til å leve med. Mer slitsomme er de mange frempekene av typen ”han skulle komme til å …”. I løpet av 600 sider blir det svært mange av dem og andre løsninger hadde vært å foretrekke om ikke annet, så for variasjonens del.
Tore Rem bør gratuleres med et strålende utført arbeid. Om det så er noe mer å være nysgjerrige på? Det vil nok først og fremst ligge i de beste delene av Jens Bjørneboes forfatterskap. Livet hans; det har vi nå.
