HØR:
Erich Fromm
flyktet fra nazityskland til New York i 1934. Han sluttet seg til kretsen av tyske eksilfilosofer ved Columbiauniversitetet og åpnet også egen praksis som psykoanalytiker. Han ble rasende og brøt med frankfurterfilosofene da Adorno fikk fast ansettelse ved Institut für Sozialforschung i 1939. Selv om de tyske tenkerne delte en del grunnleggende holdninger om Marx og om samfunnskritikk var de ikke alltid like tolerante mot hverandre.
Frihet og kjærlighet
Det første store arbeidet Fromm leverte var «Flukten fra friheten». Her hevder han den kjente frankfurterleksa om at massekultur og masseproduksjon forfører folket og står i veien for selverkjennelse. Enkeltindividene må betale en høy pris, fremmedgjøring fra seg selv – i et samfunn som setter likhetstegn mellom lykke og forbruk. Fromm skriver:
«Å være lykkelig nå for tiden – består i å ”ha det morsomt”. Å ha det morsomt innebærer å oppleve tilfredsstillelse ved å ”kjøpe seg noe”, Lykken er det samme som å konsumere; en ferie, en film, en hamburger, et bedre måltid, en bok, en drink, sigaretter, - alt kan konsumeres og ”svelges unna”.
Hele verden ligger til rette for menneskets appetitt, ei stor flaske, et stort eple, et stort kvinnebryst – vi suger inn – både de av oss som forventer meget av livet, og taperne, vinnerne – og de evig skuffede»
Ironi
Filosofen Peter Sloterdijk oppsummerer hele den radikale tradisjonen fra Frankfurterskolen via sekstiåttegenerasjonen og fram til i dag i et intervju i det tyske tidsskriftet Focus, 1. april, 2005. «Hele denne historiske utviklingen kan ses på som en marsj på vei mot det absolutte og totale konsum. Hvis man spør: Hvor har sekstiåttegenerasjonens samfunnskritikk brakt oss blir svaret: Rett inn på nærmeste kjøpesenter». (Focus nr. 31, 1. august 2005).
Talmud
Ironien kan virke morsom og klar for en leser anno 2006 – for Eric Fromm og frankfurterkretsen som befant seg i New York på tretti og førtitallet var situasjonen ikke like entydig. Et originalt trekk ved Fromms tenkning er at han trekker den urgamle jødiske Talmud-tradisjonen inn i sine arbeider. Talmud er den jødiske tradisjonen som tolker og kommenterer jus, skikker, seder og etikk i jødenes historie. Og for Erich Fromm gir den urgamle beretningen om Adam og Eva i Paradis en helt ny tolkning:
Syndefallet
I bibelforståelsen er det en lang tradisjon for å tenke seg at Adam og Eva syndet ved at de var ulydige mot Gud og spiste av kunnskapens tre. Fromm / Talmud peker på at det å kunne skille mellom rett og galt vanligvis regnes som en dyd, men Fromm tolker dette slik at Adam og Eva var avvikere i den forstand at de ikke ville vise blind lydighet til en autoritet – men isteden ønsket å bruke fornuften til å etablere en egen moralsk standard.
Fromm bruker denne tanken til en generell avvisning av alle autoritære moralsystemer. Videre demonstrerer han at fortellingen om Adam og Eva kan forklare menneskenes historiske og biologiske utvikling, og lære oss noe om hva eksistensiell angst bygger på.
Eplet og slangen
Da Adam og Eva forsynte seg av Kunnskapens tre fikk de ny erkjennelse: «Vi er noe annet og mer enn bare natur – samtidig som vi også er natur». Dette er grunnen til at de følte seg nakne og at de skammet seg.
Adam og Eva hadde utviklet seg til mennesker ved å spise av Kunnskapens tre. Adam og Eva ble seg selv bevisste: Sin egen dødelighet, sin egen avmakt overfor naturens kjempekrefter - og de så at de ikke lenger var ett med det universet de tidligere forstod som hjemsted.
Fromm framholder nå at det at vi forstår at vi ikke er ett med det universet vi hører til i (at vi er uten ”hjemstavnsrett”) er kilden til alle former for skyld og skam. Og det frigjørende potensialet ligger i menneskenes unike evner til å elske (og å bruke forstanden). Kjærligheten forløser.
Fromms begrep om kjærlighet
Erich Fromms definisjon av kjærlighet inneholder mye mer enn det vi vanligvis forstår når vi snakker om kjærlighet. Han betraktet kjærligheten – ikke som en følelse – men som en kreativ kapasitet som mennesket er utstyrt med.
Og han skiller mellom denne kreative evnen – og ulike former for narcisistiske nevroser og sadomasochistiske tendenser som til daglig omtales som ”sann kjærlighet”. Antakelig tenker han da på den overfladiske «borgerlige» kjærligheten som fullbyrdes når han og hun kjøper seg nytt kjøleskap og har sex etterpå, eller når han og hun har kranglet i en uke og deretter har forsoningssex.
Jonas i hvalfiskens buk
Fromm betraktet fenomenet forelskelse nettopp som et «bevis» på falsk bevissthet om hva kjærlighet er. Sann kjærlighet har alltid elementene omsorg, ansvar, respekt og kunnskap innebygget. Her er det tydelig at Fromm bygger på sine erfaringer med Talmudstudier, og framhever historien om Jonas som nektet å advare befolkningen i Nineveh mot å synde mot Guds ord – deretter slukes av en hvalfisk, spys opp på land – og så endelig adlyder Gud og advarer Ninevehs befolkning slik at de reddes fra Guds vrede.
Fromm bruker denne historien til å underbygge sin antakelse om at omsorg og ansvar i sin alminnelighet er fraværende i mellommenneskelige forhold. Han framholder også at de fleste mennesker i moderne samfunn mangler den nødvendige respekt for andres autonomi, dessuten mangler vi kunnskap om hva medmennesker virkelig ønsker og har behov for.
Musikken
Med en viss velvilje kan man si at musikk som fenomen, og jazz spesielt, kan romme alle de egenskapene Fromm legger inn i sitt kjærlighetsbegrep. I denne nest siste utgaven av Studio Sokrates om jazz og filosofi i New York har vi kommet fram til årene 1945 og 46, en ny stil har sett dagens lys: Bop.
Knut Borge har funnet fram to klassikere, Salt Peanuts med Parker og Gillespie, og Intermission Riff med Stan Kentons orkester. Nedenfor finner du lenker til nettstedet AMG – og der står alt du lurer på om innspillinger og musikere. Spørsmål og kommentarer vil vi gjerne ha fra dere, send gjerne en e-post til
.
1:
2:
