Eldrid Lunden
Flokken og skuggen
Aschehoug 2005
En som skriver dikt om dyr og fugler, skog og snø, treffer meg på et ømt punkt. Det handler om tilhørighet, stemninger jeg kjenner godt. Men jeg ville jo kjedet meg i hjel hvis Eldrid Lundens dikt bare var naturlyrikk.
«Flokken og skuggen» er, for å si det mildt, mye mer. Det aller første diktet begynner riktignok med synet av to dyr, gjennom et vindu i grålysninga. Kanskje to rådyr? Men diktet lar jeget, dyra, snøen og synet smelte sammen på en måte som er karakteristisk for Lundens dikt.
Overflod av mening
Knapt noen forfattere i Norge er bedre enn Eldrid Lunden til å skape overflod av mening med få ord. Flere yngre lyrikere lar for tida diktene ese ut over sidene, og lykkes med det. Lunden viser likevel at den stutte formen er svært slitesterk.
Diktene i samlingen «Flokken og skuggen» tar gjerne utgangspunkt i konkrete sansninger, men her finnes også referanser til politikk og bin Laden, kunst og van Gogh. Flere av tekstene nærmer seg aforismen eller tankediktet, som dette, om lykke:
"Lykke - ein felles rytme"
”Lykke er plutselig å kjenne at ein er
berørt av ein felles rytme. Alt som er, og
alt som ikkje er. I same augneblink”
Eldrid Lundens begrep om lykke forener "alt som er og alt som ikkje er". Det er en dristig forening, men kanskje noe man kunne kjenne igjen som en slags rytmisk glede over å finne kontinuitet og sammenheng i tilværelsen, på tross av døden og savnet av "alt som ikkje er".
«Flokken og skuggen» gir flere slike "augneblink" av lykke. Også fordi den inneholder dikt om kjærleik og fellesskap på høyde med det beste som er skrevet på norsk. Jeg gleder meg over å lese dikt som hever nivået på samtidslitteraturen, i en ellers ganske grå høst.
Kulturnytt, NRK P2, 1. november 2005