Jo Nesbøs bøker om Doktor Proktor og hans vidunderlige oppfinnelser er blitt en verdenssuksess. Når Riksteatret turnerer Norge med teaterversjonen av prompepulveret, er det grunn til å glede seg for liten og stor.
Suksessbok
Det var knyttet store forventninger til premieren på Riksteatrets versjon av Doktor Proktors prompepulver.
800.000 eksemplarer av bøkene er solgt i 35 land, filmen om doktorens og hans assistenters eskapader kommer neste år, men før det blir forestillingen teater. Heldigvis, egentlig.
For film kan mye som et turnerende teater ikke kan. Men teateret har en uovertruffen nærhet det skal mye til for at en film kan overgå – om det gjøres riktig.
Godt valg
Derfor er det gledelig at Riksteatret valgte å gi manus- og regiansvar til Morten Joachim – et valg som viste seg å være akkurat så godt som håpet.
Joachim har tidligere jobbet med det mer alternative barneteatret Soria under Moria i Oslo og vist at han ønsker å tenke nytt. Når han i tillegg har fått med seg Ane Skumsvoll og Ivar Nergaard på manusarbeid – begge kjent for å gjøre morsomme ting på norske scener, er forutsetningene gode.
Nergaard kjenner i tillegg materialet godt som innleser for lydbøkene om Doktor Proktor.
Fis og fjas
Det de har klart, er å lage en forestilling som er tydelig gjenkjennelig for den som har lest bøkene, en fortelling som samtidig er fundert på teatrets premisser. Den riktige lukingen er gjort – for bøkene om doktoren er av noe varierende kvalitet.
Denne forestillingen baserer seg riktignok på den første boken. Per Dybvigs illustrasjoner kjennes også igjen på scenen – de samme skjeve strekene og fartsfylte tusjflekkene går igjen både i kostymer og scenografi.
Scenografi og kulisser er stort sett laget av gråpapir, papp og tusj. Det er med på å skape det fiksjonsuniverset fortellingen om Doktor Proktor er, og det understreker preget av tant, fjas og moro – slik det skal være når det handler om uhøytideligheter som promp.
Orkester Myklebust
Det som løfter forestillingen, er for det første enmannsorkesteret Ole Jørn Myklebust, som trakterer det meste fra sin lille krok bak på scenen.
Han lager selvfølgelig prompelydene, men den viktigste funksjonen er at han lydlegger forestillingen: Når Bulle og Lise, hovedpersonene, lister seg rundt, akkompagnerer han hvert skritt – som i de klassiske tegnefilmene.
Det gjør opplevelsen spesiell, og understreker ytterligere fiksjonsuniverset og moroa som scenografi og kostymer intenderer.
Ekstra interessant er det at regissør Joachim velger å ta Myklebust inn i handlingen, Bulle og Lise forholder seg til at han sitter på scenen og spiller. Denne grensebrytingen er spennende.
Det er en utviding av forholdet mellom scene og sal som ikke alltid gjøres i forestillinger for barn. Det gir også et preg av uhøytidelighet, og det sier noe om at alt er mulig (på linje med det å prompes ut i verdensrommet).
Riktig gir
Det andre smarte trekket er valget av skuespillere. Bortsett fra Lise og Bulle, har de øvrige skuespillerne tre-fire roller hver, og det går i enormt kjappe skift. Ivar Nergaard, Yngve Berven, Kai Kenneth Hanson og Ole Christian Gullvåg har alle et enormt register å spille på, og det er de som skaper karakterene som setter stykket i riktig gir.
For det er ingen hemmelighet at starten på premieren var noe treg og med lavt energinivå. Det tok en stund før forestillingen hadde satt seg og var ordentlig i gang, men med Hanson og Gullvågs inntredener som Truls og Trym Thrane, var isen brutt og forestillingen i gang.
Skuespillerne fikk dra karakterene sine langt og i ulike retninger, og var med på å skape mye moro både for voksne og barn. Snart ble forestillingen et overflødighetshorn av spilleglede – mest av alt takket være disse birollene.
Alvorlige saker
At promp er en alvorlig sak, er det liten tvil om. De store lattersalvene uteble fra starten av, barna satt i intens konsentrasjon i påvente av lydeffekter de (kanskje) ikke visste fantes. Myklebusts manuelle og selvkomponerte prompeeffekter var overraskende, men ikke desto mindre morsomme.
Vi snakker med andre ord ikke om nå-skal-vi-lage-gøy-teater-for-barn-og-slenger-på-litt-promp-teater. Prompepulver er tross alt alvorlige saker. Det har, eller vil i alle fall få, en funksjon.
Teamet hadde heller ikke falt for fristelsen til å fyre løs fra start, men sparte på kruttet og bygde forestillingen opp både når det gjelder lydeffekter og dramaturgi. De største prompene og det mest spennende skjedde også i publikums fantasi, smellene fant sted utenfor scenerommet. For mange nesten det morsomste av alt.
Doktor Proktors prompepulver er en forestilling som bygger seg opp, og som ikke har mistet piffen når andre akt starter.
Forestillingen har en litt rolig start, men gir mer og mer og slutter selvfølgelig med et kanonsmell i tillegg til en fantastisk kongeparodi.
Forestillingen egner seg best for barn som har begynt på skolen. Selv om det er en morsom forestilling, er det ikke bare underholdning, den krever at du fantaserer med, noe scenografi og lydeffekter åpner opp for.
Riksteatret vil komme til å glede mange på sin lange reise land og strand rundt med denne forestillingen – om diverse former for luftavganger, men mest av alt om vennskap og det å være seg selv. For Morten Joachim, Ivar Nergaard og resten av ensemblet har forstått det viktigste: Det er mye glede i en god promp.
