Gunnar Staalesens bøker skal bli til to kinofilmer og fire DVD'er. Fire regissører er i sving, på oppdrag fra produksjonsselskapene og åpenbart overstyrt av produksjonsselskap. Vi ser tydelige merker abv industriproduksjon i Bitre blomster.
Øremanipulasjon
Den trykker hardt på bassen.
Lydbildene som filmkomponisten Ginge har skrevet og et symfoniorkester i Praha har spilt inn, er som stereotyper fra vår tids action/spennings-genre. Øret skal manipuleres. Bildene og bildeskiftene har noe av det samme kamuflerende ved seg. Det er forsøk på å skape stemning som ikke finnes. Det er film.
”Bitre blomster” er oppdatert. I tid og stil. Noen vil mene at den samtidig er devaluert.
Lite bergensk
De som opplever Gunnar Staalesens bøker mer som miljøtegninger og typeportrett, enn som detektivgåter, vil føle seg fremmede i filmen. Navnet Varg Veum er der fortsatt, noen smug i Bergen er med, men med funksjon som kulisser. Og Varg Veums sosialdemokratiske legning er der. Han ser noe stort i de små.
Filmen er lite bergensk. Historien hører ikke til i den byen, føler vi.
Laget for de som går ofte på kino
Men det gjør kanskje ikke så mye, for den generasjonen som har lest bøkene, går sjelden på kino. Filmen er krim laget for de som går ofte.
De årsklassene som går oftest på kino vet lite om en uflidd privatdetektiv med brunt kontor i en trang del av Bergen. De synes sikkert det er all right at Varg er edruelig og ren i tøyet og at håret er rufset til med gele og ikke naturlig fett. Han kjører SUV. En moteriktig firehjulstrekker. Av asiatisk merke. I et bilde mot slutten av filmen kjører han plutselig Mercedes. Skurr. Skurr….
For stort press, for lite penger
Det er verre at lyden ikke er god. Eller snakkingen. En del dialog forsvinner i munnhulen eller på vei ut i tjukk luft.
”Bitre Blomster” er industri-produsert. Synlig. Litt for rasjonelt. Det er filmet for raskt med for stort press og for lite penger. Scener samvirker dårlig med hverandre. Noen motiv er for arrangerte. Bildene er fine og teknisk gode nok for lerret, men andre kvaliteter i denne filmen gjør seg best på skjerm.
Roter det til
Instruksjonen av skuespillerne er også rammet. Den er ikke særlig omsorgsfull.
Trond Espen Seim og Kathrine Fagerland er de mest eksponerte. Bjørn Floberg, Trine Wiggen og Endre Hellestveit har også store roller. De har vi sett mindre til under lanseringen.
Handlingsforløpet er spennende, det går på kidnapping av datteren til lederen i Bergen KrP. Etter litt dreier den seg også om savnetmelding for den samme partilederens elsker. Sleske næringsinteresser motiverer de fleste hendelsene. Kjemiske stoffer er årsak og virkning. Filmen formidler det ikke spennende nok, den roter det til.
Den som gidder får se
En positiv ting. Det er lite blodsøl. Privat-etterforskeren skyter ikke og blir heller ikke beskutt.
Mot slutten ser vi at det skjer noe i blikkvekslingen mellom detektiven Varg og advokaten Anna. Vi aner en romantisk tråd som muligens kan holde de seks ulike filmene – med fire ulike regissører - sammen. Den som gidder får se.
(Det er ingen familiær eller annen forbindelse mellom forfatteren Gunnar Staalesen og anmelderen Einar Guldvog Staalesen.)