Inga tårar

Den svensk-norske filmen ”Inga tårar” er til å gråte over. Mange gode krefter har arbeidet med dårlig uttelling.

Inga tårar
Foto: Sandrew Metronome Norge
2 stjerner

Ane Dahl Torp, fotografen Philip Øgaard, produsenten Sigve Endresen og komponisten Lars Horntvedt har vært med på å lage ”Inga tårar”.

God manusforfatter, dårlig regissør

Mange gode svensker har også bidratt: Mikael Persbrandt, Alexandra Rapaport, manusforfatteren Håkan Bjerking. Historien hans er god, den gjelder pikante familiehemmeligheter.

Men Håkan Bjerking er regissør også, og det får han dårligere til. Mange bilder er utsøkte, men tiden og koloritten er noe anstrengt. Og livet i bildene er ikke naturlig. Det er noe distansert ved instruksjonen. Skuespillerne handler utenfor rollene sine, ikke i dem.

Dramaturgien er ukonsentrert og en smule retningsvill.

Familiedrama

”Inga tårar” begynner og slutter fascinerende. Familien stiller opp til fotografering. For et motiv, for noen blikk! I noen sekunder ser vi alt. Det ligger i øynene, i noen små reaksjoner. Hvem er den ukjente kvinnen ytterst til høyre?

Beretningen handler om fortielser, løgner og hemmeligheter i flere slektsledd. Og ganske mye representativt familiedrama. Glede og tukt. Familiens primas sovnet stille inn i morges, mor er blitt 75 år og ser slik ut.

Inga tårar
Foto: Sandrew Metronome Norge

Den av sønnene som er fotograf vil sikre seg et familiebilde mens de fleste fortsatt er der. I månedene forut har han sett igjennom falmede album. På et bilde der fant han en ukjent pike. Noen har visst, andre har trodd noe.

Fantastisk potensiale

Filmen er dyrere enn dagens gjennomsnitt. Det er mange skuespillere med, det er mange opptak, mange motiv og mange krevende visuelle komposisjoner. Og det er tidskoloritt. Designen strekker seg over noen tiår.

Det er et fantastisk potensiale i historien og bemanningen. Det burde ha gitt en god film.