Den nordiske filmatiseringen av Jan Guillous bøker om middelalderens svenske Arn er så klassisk at filmen oppleves som klisjé.
Storsatsing med dårlig nedslag
Det er historie, noe fortidig og fjernt og uengasjerende. Så vi blir opptatt av detaljene som ikke er ekte som det dataskapte klosteret i Sverige. Det er i bildet svært ofte fra flere vinkler, men bildene går av forståelige grunner ikke svært nær eksteriøret.
Andre detaljer er anmelder biter seg merke i er patinerte gipsvegger i tempelet i Jerusalem, og treverk med merke etter sirkelsag. Det florerer av oversminkede mennesker. Arn har sot i ansiktet i nesten hvert bilde. Det har mange av bipersonene og statistene også. Var det bare de fine som vasket seg av og til i 1150?
Spennende bilder, men kjedelig innhold
Kong Svend-Bertil Taube har pistrete bart med nylonglans og dårlig feste. Parykkene og draktene er bra. Landskapet er vakkert. Bildene er vakre og stemningsfulle og egentlig ganske fortellende, men den dårlig manipulerende musikken til finske Tuomas Kantelinen som er klint utover i tide og utide, reduserer temperamentet i det fotografiske.
Motivene er spennende, men innholdet i dem er kjedelig. Ikke selve fortellingen, men fremdriften i den – den nærmest musealt pietetsfulle dramatiseringen. Hadde Jan Guillous bøker vært så slappe som filmen, ville de ikke vært filmatisert.
Godt skuespill
Men enkeltpersoner er levende mennesker. Mange spiller godt. Instruksjonen har nerve. Stellan Skarsgård. Bibbi Andersson. Joakim Nätterquist. Sofia Helin. Jørgen Langhelle er konge i bare halvannet minutt, men han blir sett og hørt…
Vakker kjærlighetshistorie
Stoffet burde engasjere. Det dreier seg om kongemakt og kirkemakt, tro og overtro, og strid om land og posisjoner. Og på bunnen er det selvsagt en vakker kjærlighetshistorie. Det er det i enhver historisk dramatisering. Her blir de to unge skilt fra hverandre av slektenes rivalisering. Hun blir sendt i kloster. Han blir sendt til Jerusalem som tempelridder.
Det er både nordisk historie og Midtøstens historie. Men ingen av delene er kontroversielle.
Filmen med oppfølger om et år, pluss noen fjernsynsversjoner, skal være det største og dyreste filmprosjektet i Norden hittil. Det har vi som kinogjengere lite igjen for.