Filharmoni og filosofi

Kan musikken fortelle oss hvordan tanken fødes i verdensrommet? Hjalmar Borgstrøm mente det i 1916. Han ville at framførelsen skulle innledes med høytlesning:

”Fra evige tider svever i verdensrummet atomer, som venter på skaperhåndens sammenføyende kraft. Ei skaperen nølet: han bygget sine verdensplaner, og kloderfødtes i gjenskinn av guddommens stråleglans”.

Høytlesningen ble vi spart for i går kveld, men teksten sto gjengitt i programmet.

Men gjennom de fem satsene i denne orkestrale skapelseshistorien blir det trengselstider.

Menneskeheten blir villedet, og for å understreke materien og trelletjenesten dukker ambolten opp blant instrumentene, akkurat som Wagner gjør i sin Niebelungenopera om gullringens forbannelse.

  

 

Sirene

Det hele ender med at kloden sprenges til klangen av sirener. Men komponisten har et håp om at en dag kan menneskene skape noe annerledes, - ”bringe tanken med vilje-renhet i forening”.

Det symfoniske diktet ”Tanken” av Hjalmar Borgstrøm var ett av verkene som ble hentet fram for to år siden til feiringen av 1905-jubileet. Det ble uroppført under Johan Halvorsen i 1917.

Strammere

I 2005 ble et utvalg orkestermusikk ble hentet ut av glemselen, og utvalget kom til og med gårsdagens dirigent for øre, den russiske veteranen Gennadij Rosjdestvenskij.

Han ser interessant nok Borgstrøm i forbindelse både med Carl Nielsen og Richard Wagner.

Hans fremførelse var friskere i tempoet og strammere enn i Karsten Andersens og Bergensfilharmonikernes tjue år gamle innspilling, og det var en fordel i dette noe omstendelige verket med mange gjentakelser.

Ters er en ters

Programvalget ved konserten tydet på at Rosjdestvenskij hadde et viktig spørsmål på agendaen. Kan det symfoniske diktet av Borgstrøm fortelle oss noe på en spesiell måte? Kan instrumentalmusikken fortelle om menneskets forhold til kunnskap, tanke og vilje? Lykkes den ærgjerrige komponisten i å skildre tilværelsens store spørsmål?

Det er vel ikke tvil om at uten tekst kunne denne musikken handlet om hva som helst. En ters er en ters, både innenfor og utenfor kirken, som domkantor Terje Kvam pleier å si.

Frelse verden

Luften er gått ut av den ballongen som svevde så stolt på 1800-tallet da komponistene skulle frelse verden med sine symfonier. I dag lar vi fredsmeklere og klimaforskere frelse verden og lar musikken bidra til den mentale helse og ikke den politiske.

Det symfoniske diktet av Borgstrøm reduseres til et stykke dramatisk musikk. Men det er heller ikke å forakte.

 

Sjarmerende

76 år gamle Rosjdestvenskij satte seg i respekt ved sitt første filharmoniske besøk for snart to år siden, som han har gjort det i hele verden. Forrige gang imponerte han med sitt engasjement, musiseringsglede og en personlig, original stil. Slik framsto han også i går og med en avslappet, sjarmerende stil kombinert med innsikt.

Han slipper orkesteret så mye løs at det går ut over presisjonen, særlig i konsertens andre del med Tsjaikovskijs Manfredsymfoni. Oslofilharmonikerne har tidligere spilt den inn på plate med Mariss Jansons, og ikke uventet lot Rosjdestvenskij musikken utfolde seg langsommere og med enda større tragisk patos.

 

Frankenstein

Den engelske dikteren Byron skrev sitt dramatiske dikt om Manfred etter samvær med Mary Shelley, som skrev ”Frankenstein”. Manfred er skyldig i en gåtefull forbrytelse som aldri kan sones, og han lever høyt oppe i Alpene.

Manfred påkaller i beste romantiske holdning ånder og greske guder og hekser og djevler og dør uten å finne fred. Byrons dikt filosoferer – som Borgstrøm - over det urgamle spørsmål om menneskets forhold til Gud, til kunnskapen, til en fri vilje og til medmennesker.

Orgel

Men kan dette fremstilles av fioliner og blåsere og slagverk? Det er forskjell på filharmonikere og filosofer.

Vi ble ikke akkurat slått av Manfreds skjebne, men heller av et kraftfullt, syngende og virtuost orkesterspill der Tsjaikovskij lar orgelet akkompagnere heltens uunngåelige død.