NRK Meny
Normal

Fet musikk uten mål og mening

Salsa fra mange land møtes på samlingen «Putumayo Presents Salsa!», og mange gode låter er det også. Men det er all mulig grunn til å komme med kritiske innvendinger likevel.

Ricardo Lemvo

Ricardo Lemvo er en av artistene representert på albumet «Putumayo Presents Salsa!»

Foto: Alain Pierre Hovasse

Diverse artister: «Putumayo Presents Salsa!»

Diverse artister: «Putumayo Presents Salsa!»

Foto: Albumcover

Det kommer mange samleplater av dette slaget – og av og til må de nesten anmeldes. Da må man stille det litt ubehagelige spørsmålet - hva skal vi med dem? I dette tilfellet er altså produktet fra det meget ivrige amerikanske plateselskapet Putumayo - og formålet er kort og godt å gi forbrukeren en …eh, forbrukerveiledning i den enorme musikkverden som går under navnet salsa.

Samlesjangeren

Ideen er like god som den er gammel: Hvis man er novise i en del av musikkens verden, kan fagfolk gi deg veiledning og vise deg de forskjellige uttrykk som finnes innefor en sjanger eller et område, og forhåpentligvis vekke nysgjerrigheten til videre utforskning på egen hånd.

Selve klassikeren blant samleplater er britiske Earthworks' serie fra Sør-Afrika på 1980-tallet. Under tittelen «The Indestructible Beat of Soweto» var de kompetente guider videre for alle oss som hadde oppdaget sørafrikansk musikk gjennom Paul Simon og Peter Gabriel.

Så kom Rough Guide - et selskap som tidligere var kjent for sine reiseguider i pocketbokformat. Gjennom flere tiår nå har de gitt oss tildels svært kunnskapsrikt utførte musikalske guider i cd-format, flere hundre i tallet til nå, og de dekker alt fra strupesang fra Mongolia og tradisjonsmusikk fra Stillehavsøyer, til urban meksikansk klubbmusikk og afrikansk hiphop.
Der Rough Guide er presise og oppdaterte, er Putumayos guider velmenende og omtrentlige. Jeg mener, en klassisk kubansk son montano med Orchesta Aragón er da ikke en salsa?

Putumayo startet ikke med guidebøker som Rough Guide - de startet med solidaritetsarbeid blant urbefolkningene i Sør-Amerika. Det kan jo være et utmerket utgangspunkt, det, men jeg synes hele deres plateproduksjon bærer preg av en slags naiv forelskelse stedet for dyptgående kunnskap.

Salsasjangeren

For eksempel dette med salsa. «Salsa betyr saus» forteller omslaget til denne plata, som deretter gir seg ut på en forklaring på sjangerens opprinnelse, utvikling og utbredelse som er direkte feil.

De kubanske rytmene, som son, rumba og mambo, er selvfølgelig en del av de ingrediensene man kastet oppi gryta da salsaen ble født, men salsa som musikkform er en egen sjanger, og har sin presise geografiske og sosiale historie. Den oppsto på slutten av 1960-tallet i New York, og er et direkte resultat av alle de forksjellige latinamerikanske kulturene som møtte svart amerikansk musikk der. Dette ble den hybriden, eller sausen, om du vil, som er salsa.

Deretter dro salsaen tilbake, først til Panama, Puerto Rico, Venezuela og Colombia, hvor den utviklet seg til en slick og usedvanlig nøyaktig utformet dansemusikk. Senere begynte den å dele seg opp. Du fikk en egen kubansk salsa, både som musikk og dans (mange kubanere var skeptiske til denne ”amerikanske” musikken!), og du fikk nye brudd innefor salsaen, blant annet gjennom fremveksten av den kompromissløst harde «salsa dura».

Nachspielsjangeren

Alt dette burde en plate som dette gitt oss, når den gir seg fore å presentere salsa for et nytt publikum. I stedet er denne platen en retningsløs blanding av alt mulig rart fra Latin-Amerika de siste tre-fire tiår. For all del, det er nesten bare gode kutt her. Noen er gammeldagse kubanske mamboer og sons med nærmere slektskap til Buena Vista Social Club enn salsa, andre er de nyeste nye fra Miami.

Så ja, musikken er tildels brillefin og redningen for mangt et kjedelig nachspiel, men samlingen er helt uten mål og mening. Og det var vel ikke meningen?