Regidebutanten Jesper Ganslandt har filmet med skjelvende håndholdt kamera. Han viser oss guttenes egen fortelling om den siste sommeren sammen.
Halvdokumentarisk
Filmen balanserer mellom dokumentar og fiksjon. Hovedpersonene bruker sine egne navn og spiller seg selv. Eller rettere sagt er seg selv. For skuespillere er de ikke. Merkelig nok fungerer dette bra og virker ekte.
Unge forvirrede menn på ny måte
I norsk film er unge forvirrede menn med problemer et velbrukt tema. Men Jesper Ganslandt tilfører noe nytt , noe intenst personlig som griper.
Filmen er en serie små tablåer ispedd video opptak fra barndommen. Langsomt blir vi kjent med kompisene.
Kompisgjeng
Den følsomme David som filosoferer over livet i dagboken og har bestemt seg for aldri å oppleve en vinter til i Falkenberg. Så er det Holger som aldri vil forlate hjemstedet, John, Jesper og Jørgen som er full av håpefulle forretningsideer.
Lite action
Takten er langsom, atmosfæren vemodig og drømmende. Gutta gjør veldig lite. De spiller playstation, overser foreldrene, henger på gjerdet, plasker i sjøen – funderer over tilværelsen.
Ulmende
Foreldrene oppleves som gamle og statiske med slitne øyne. Barndommen og kameratskapet er det trygge, men fremtiden er usikker. Gjennom historien varsler musikken at noe fryktelig vil skje. Og det inntreffer selvfølgelig, men uten at vi får klare svar på hvorfor.
Kompiskjærlighet
”Farvel Falkenberg” handler altså om vennskap som grenser til kjærlighet mellom unge menn, og om frykten for voksenlivet.
Fire øyne fra De Bellis
Klippingen er raffinert, men historien er enkel. Mye av innholdet skapes av stemninger og melankoli. Mange scener kan virke trege og tomme for mening. For et voksent publikum gjelder det å hente ut 20 åringen i seg selv og huske sårbarheten den gangen. Ellers kan filmen oppleves som likegyldig og kjedelig. ”Farvel Falkenberg” er laget på lavbudsjett og har fått stor oppmerksomhet og gode kritikker i Sverige. Jeg gir den terningkast 4.
