Kjell Westö
Faren ved å være Skrake
Pax 2002
Oversatt av Erik Krogstad
Hva nordmenn flest vet om Finland, har Erlend Loe treffende oppsummert i sin siste roman "Fakta om Finland". Loe nevner "Vinterkrigen, og Edith Södergran arme människa, jag har en port för döden den står alltid öppen", samt det poetiske eposet Kalevala, Kirvesniemi, og Nokia da, selvfølgelig.
Jeg kan nå endelig skryte av å ha kommet over den norske basiskunnskapen, for jeg har lest "Faren ved å være Skrake" av finlandssvenske Kjell Westö.
Familiekrønike
Romanen er en bredt anlagt familiekrønike om familien Skrake. Parallellen til Loe er ikke så ute på viddene, for hovedpersonen Wiktor Skrake har noe Loesk over seg. Han er, i likhet med forfatteren, en mann rundt de førti, som har en fortid som langhåret mods på syttitallet, mens han i voksen alder gjør lykke innen kultur og medieindustrien. I den grad "lykke" er den rette betegnelsen i den sammenhengen. Vinterkrigen er altså ikke noe han selv har opplevd. Dette er legender han selv forholder seg skeptisk, og til dels uinteressert til, fram til han oppdager at disse legendene faktisk også handler om han selv.
Ulykkesfugl
Romanen åpner med at fortelleren Wiktor bestemmer seg for å beholde familiehuset i det landlige Råberga, på tross av at farens ånd hviler i veggene, og den ånden er sønnen fanget inn av. For denne romanen er i stor grad en fortelling om far. Faren heter Werner Skrake, og han er en ulykkeskråke av de sjeldne. Han lider av det forfattere Colliander har betegnet som, og her er jeg usikker på uttalen, Metjty, som egentlig er det russiske ordet for drøm, men som Colliander definerer som en evne til å mislykkes med alt man foretar seg.
Pappa Werner en utstyrt med en slags super-Metjty, som ligger der latent og som dukker opp når leseren minst venter det. Det er forbundet med stor fare å tilhøre Skrakeslekten, og Westö forteller oss så gjennom et utall fortellinger og fortellerteknikker, hvorfor.
Ung på 50-tallet
Vi følger pappa Werner som ung mann i Finland på femtitallet, der han drømmer om å kaste slegge opp mot sekstimetersmerket, og tilbringer lange dager på jakt etter sølvglinsende sjøørret. Werner råker imidlertid ut for stygge, selvforskyldte ulykker som begge har med forsøkene på å lansere amerikansk populærkultur i Finland å gjøre. Han glir stadig lenger ut, og bort fra familien.
Minner om Halvbroren
Også hos Westö ser vi altså en far som rømmer og har hemmeligheter, og også i dette minner Westö meg om Lars Saabye Christensen, og hans skildring av fedre i "Halvbroren". Men Westö lar ikke fedrene forbli i mørket, for jakta på faren og slektshistorien er selve drivhjulet i denne fortellingen. Unge Wiktor må vite, ellers så blir han en gåte også for seg selv.
Jeg vil ikke legge skjul på at Westö i sin familiekrønike beveger seg innen for en, ja la oss kalle det frodig fortellertradisjon, hvor forfatterne gjerne henfaller til litt søtladen nostalgi, og lar seg svinebinde av krønikens innebygde kronologi.
Westö styrer ikke helt klar av dette, men det er vanskelig å la være å la seg rive med av kro-møter med den finlandssvenske bohemer på femtitallet og iskalde kvelder foran den lokale diskoen "Glam Manor" midt på syttitallet.
Særegent og vakkert
Hans motgift mot er å la minner og ulike fortellere som onkel Leo og farmor Margit, den tause pappa Werner, danne et kor av særegne fortellerstemmer. Han avleser gamle fotografier, og får innspill fra gamle folkeskolelærere. Mot slutten lover fortelleren at han skal fortelle resten av historien som rapsodi, det vil si som et fritt og fantaserende musikkstykke. Det lykkes han med.
Ikke bare sitter jeg igjen her med en rekke slående vakre bilder av Finland fra vinterkrigen og fram til i dag.
"Faren ved å være Skrake" er også en slående beretning om mulighetene for å frigjøre seg fra den verdenen og de familiære vilkårene vi er født inn i.
Knut Ameln Hoem
Boktilsynet, NRK P2
23. oktober 2002