Årene 1948-52 er perioden hvor Flagstad gjør noen av sine høyest verdsatte studioinnspillinger, nå på britiske EMI.
Arkitekten bak de fleste var EMIs legendariske plateprodusent Walter Legge, ektemannen til sopranen Elisabeth Schwarzkopf, som stilte sitt nyetablerte topporkester Philharmonia Orchestra til disposisjon, og hyret inn noen av tidens mest renommerte dirigenter.
Lyden er fremdeles i mono, men likevel betydelig bedre enn studioinnspillingene fra 30-tallet.
I en særstilling står diverse scener fra Wagner og en strålende samling av Grieg-sanger i orkesterversjon. Det absolutte høydepunktet for meg er sluttscenen fra «Götterdämmerung» innspilt i mars 1948, og dirigert av Wilhelm Furtwängler.
Denne gir meg bakoversveis hver gang.
De fleste av Flagstads studioinnspillinger for EMI i perioden 1948-52 – riktignok med noen få frustrerende unntak – finner du enkelt tilgjengelig på denne samleboksen.
Foto: Warner ClassicsDette var også perioden hvor Flagstad gjorde sine to første medvirkninger på studioinnspillinger av komplette operaer. Slike innspillinger var en sjeldenhet før dette, av både teknologiske og økonomiske grunner: 78-platens begrensede spilletid medførte at det kun var mulig å spille inn ca. fire minutter av gangen. Dette problemet forsvant da båndopptageren ble tatt i bruk utover på 1950-tallet, og når i tillegg den gamle 78-platen erstattes av LP-platen, ble innspillinger av komplette operaer plutselig en langt mer aktuell affære.
Skulle du høre en hel Wagner-opera i riktig gamle dager, måtte du opp av godstolen og «snu plata» bortimot 50-60 ganger. Med LP-formatet holdt det med 6 eller 8.
Funfact: Utrolig nok fantes det noen som mente at dette var et tilbakeskritt, fordi det «passiviserte» lytteren. Lol.
Wagnersopran goes baroque: «Dido and Aeneas»
Mye har skjedd innenfor barokk fremføringspraksis siden Flagstad sang rollen som Dido i London og Oslo tidlig på 50-tallet. I dag hvor rollen som Dido ofte synges av sylfideaktige barokksopraner med kvitrestemme, høres Flagstad kanskje nesten komisk ut i Didos berømte veklage – omtrent som en flodhest i en tåspissballett. Men la oss nå ikke glemme at det faktisk er en dronning som står på scenen og synger dette, forlatt av Aeneas, og med sitt elskede Kartago brennende i bakgrunnen.
Kanskje er det her mer enn noe annet sted at Flagstads majestetiske stemmepondus kommer til sin rett. Det tragiske register krever som kjent en viss tyngde.
Flagstads innspilling fra mars 1952 av «Dido and Aeneas» er et fascinerende dokument fra en tid hvor barokk fremføringspraksis var noe litt annet enn i dag.
Foto: Warner ClassicsEn innspilling for evigheten: Furtwänglers Tristan
Denne må du høre. Forrige århundrets to største Wagner-fortolkere – Flagstad og Furtwängler – samlet på ett brett i god studiolyd. Mono riktignok, men det glemmer du raskt.
For en intensitet, for et drama. Et glimt av verden bak Mayas slør. O sink hernieder, Nacht der Liebe!
Jeg sier ikke mer.
Wilhelm Furtwänglers innspilling av «Tristan und Isolde» fra juni 1952, med Kirsten Flagstad og Ludwig Suthaus i hovedrollene, regnes som en av de beste operainnspillinger noensinne.
Foto: Warner ClassicsFlagstads Brünnhilde, live fra Milano
Det finnes også mange liveopptak fra denne perioden som er verdt å sjekke ut. Kanskje det aller viktigste er den komplette Ring-innspillingen fra La Scala-operaen i Milano (1950), hvor Flagstad synger rollen som Brünnhilde i både «Die Walküre», «Siegfried» og «Götterdämmerung», også her dirigert av Furtwängler. Dette er eneste bevarte opptak av Flagstad i en full Ring-syklus.
Lydkvaliteten er langt fra optimal, men dette rammer orkesteret mer enn solistene. At Flagstad er formidabel, trenger vel knapt sies.
Flagstad sang rollen som Brünnhilde to sesonger ved La Scala, i fulle oppsetninger av Wagners Ring-tetralogi. Denne utgivelsen gir et godt bilde av Flagstad mens hun fremdeles var på topp, i en av hennes viktigste roller.
