NRK Meny
Normal

Every Body Counts

Årets utstilling på Vestfossen kunstlaboratorium drøvtygger et allerede velkjent kroppstema, men med høydepunkter innimellom.

Every Body Counts på Vestfossen
Foto: Vestfossen.com

Vestfossen kunstlaboratorium har i løpet av de siste fem årene opparbeidet seg en sentral posisjon blant sommerens kunst-evenementer. Mens Blaafarveværket tidligere stort sett var alene om sin sommerutstilling, har det de siste ti årene vokst frem en rekke slike kunstmanifestasjoner over det ganske land - Momentum i Moss, Lofoten International Art Festival i Svolvær, samt Kistefos-museet på Jevnaker.

Kunstneren Morten Viskum har vært en av de drivende kreftene bak Vestfossen og det er på mange måter forbløffende hva de har klart å få til. I fjor trakk utstilingen deres rundt 17.000 publikumere til Vestfossen, et sted som har rundt 3000 innbyggere og ligger midtveis mellom Drammen og Kongsberg.

Den groteske kroppen nok en gang

Årets utstilling ”Every Body Counts” er kuratert av svenske Göran Green som også var ansvarlig for de forrige utstillingene. Med denne tittelen henspiller han på kunstens forhold til publikum, noe som blir diskutert nærmere i katalogen. Blant annet av den svenske kunstneren Lars Vilks som sto i oppmerksomhetens sentrum på fjorårets utstilling med sine tegninger av Muhammed.

Selve utstillingen orienterer seg i retning av en en tematikk omkring menneskekroppen, og mer spesifikt en grotesk, seksualisert og utsatt kropp. Dette er spørsmål som har vært sterkt fremme i samtidskunsten gjennom de siste tyve årene. Det er således et etterhvert relativt uttværet tema som bringes til torgs, ihvertfall hvis man ikke har noe nytt å melde. Det har ikke denne utstillingen, til det er den for lite presis.

Som helhet er den en hummer og kanari-løsning som baserer seg på velvillige utlån fra fem-seks kunstsamlere og Malmø konstmuseum.

Tabloidvennlig sensasjonskunst

Vektleggingen av det sensasjonelle og liksom grenseoverskridende har blitt noe av Vestfossens varemerke, slik det også kjennetegner Viskums kunstnerskap. En slik kunstnerisk strategi er blant annet inspirert av reklamemannen Charles Saatchi og den gruppen av unge engelske kunstnere han brakte frem i rampelyset på slutten av nittiårene - som den nå feterte Damien Hirst. Saatchis utstilling ”Sensation” som viste hans egen samling, skapte en voldsom medieoppmerksomhet både i England og USA. Særlig på grunn av provokatoriske motiver, blant annet et motiv med seriebarnemorderen Myra Hindley malt i form av utallige barnehender.

Årets provokasjon på Vestfossen er de engelske Dinos og Jake Chapmans gummiskulptur fra 1994, et avhugget mannshode med et erigert mannlig kjønnsorgan midt i trynet, omtalt som ”Fuckface”. Dette blir akkompagnert av en streit hardporno-video hvor to kvinner gjør bruk av den samme skulpturen for å tilfredstille hverandre seksuelt. Chapman-brødrene tok symptomatisk nok del i den nevnte ”Sensation”-utstillingen med tilsvarende verk.

Morten Viskums organ-kunst har også vært omtalt i forkant av åpningen av denne utstillingen. I et galleri viser han en serie installasjoner, blant annet et bonsai-tre som står i jord som er iblandet materiale fra en tørket og oppmalt kreftlunge - donert med vitende og vilje av en kreftoperert person til kunstneren. Viskum er jo ellers også kjent for å male bilder med hånden til en avdød.

Det som kjennetegner kunstprosjekter som dette er fremfor noe bruken av provokasjon som strategi, det å overskride alminnelige grenser for sømmelighet for på den måten å generere oppmerksomhet. Medieoppmerksomhet blir her selve målet, samtidig som ideer om avantgardisme og overskridelse tjener som alibi. Primært fungerer denne kunsten som en hvilken som helst tabloid-forside i dens bruk av sjokk og pirring for å fange vår oppmerksomhet. Det er som kjent død, sex og vold som selger.

Det som peker seg ut

Operation, 2001

'Operation', Lena Cronqvists, 2001.

Foto: Lena Cronqvist.

Det finnes en del arbeider i denne utstillingen som forholder seg mindre instrumentelt til sitt publikum og som spiller på mer subtile virkemidler.

Det er definitivt et forsonende trekk at utstillingen er såpass mangfoldig at den også inneholder sin egen anti-tese.

Lena Cronqvists maleri ”Operasjon” (2001) knytter an til det voldsomme og groteske, men her er det ikke sjokkeffekten for dens egen skyld som er det styrende. Motivet viser to jenter som med fornøyd mine kutter av beina på to menneskelignende små dukker. Den estetiske og formmessige bearbeidelsen som er nedlagt i bildet åpner et rom som gjør det mulig å ta inn og kjenne på den psykiske voldelighet bildet rommer. Cronqvists maleri blir på den måten både råere og sannere enn den ovennevnte type gimmick-kunst.

Zwei Koffern, Roman Signer

Zwei Koffern av Roman Signer.

Foto: Roman Signer

Sveitsiske Roman Signers fire korte videofilmer hvor han viser en type konstruerte og dramatiske hendelser, er befriende i denne sammenheng. I den ene filmen kommer han bærende på to kofferter. Han plasserer den ene ute på en åker og deretter ser vi hvordan den eksploderer og går i lufta.

Deretter plukker han opp bitene fra den ødelagte kofferten som ligger spredt utover åkeren og samler dem i den andre kofferten som han deretter tar med seg. Det hele er komisk-absurd og tankevekkende på samme tid.

The Secretary of State, 2005.

The Secretary of State av Luc Tuymans.

Foto: Luc Tuymans

Det er et scoop at man til årets utstilling kan presentere åtte malerier av belgiske Luc Tuymans, en internasjonalt markant samtidsmaler. Hans skittengrå og på mange måter unnselige motiver, er den direkte antitesen til sensasjonskunsten. I sine bilder som forholder seg til fotografiske forelegg, berører han blant annet politiske temaer som Holocaust eller belgisk kolonihistorie. Men alltid på indirekte og implisitt vis, med fokus på det som ligger i randsonen. I hans kuttede portrett av Condoleezza Rice møter vi en stram maske, samtidig som bildet er tvetydig og vanskelig å plassere.