Fint å se på, men kroket i ord

Familieforestillingen «Eventyrdans» forteller oss eventyr, ikke gjennom historier, men gjennom tilstand og stemning. Utfordringen er balansen mellom tekst og dans.

Kroket i ord

Som en huldretuss hentet ut fra Ronja Røverdatter spretter Katrine Bølstad inn på scenen og ut igjen – og inn igjen. Det setter en leken stemning for stykket «Eventyrdans», en danseforestilling for voksne og store barn basert på eventyr, myter og ordtak.

Det er en fin forestilling. Derfor er det litt snodig at det nettopp er mytene og ordtakene som gjør at det er lett å gå seg vill i eventyrverdenen som danses frem.

Utgangspunktet for forestillingen er en gammel skapning fra eventyrenes verden som har begynt å glemme. Hun surrer, går rundt seg selv, snubler i ord og vendinger fra eventyr og myter, hun er rett og slett kroket i ord.

Denne gamle konen med stav og lykt spilles av Terese Mungai, og hun gjør en god innsats, særlig fordi hun har mye tekst å holde rede på. Manus er utelukkende basert på ordtak, eventyrtekster, rim og regler – en bragd i seg selv, men likevel scenetungt innimellom.

Teksten er morsom, men for mange fraser av typen «Prinsessen på erten som kappåt med trollet og gikk til seters for å gjøre seg fet» gjør publikum forvirret: Hva er sant, hva er tull, hvordan forholder vi oss til dette? Det blir rett og slett forvirrende.

Eventyrlig dans

Men vi følger denne forvirrede skapningens reise inn i eventyrenes ordløse verdener. I «Eventyrdans» undersøkes eventyrenes vesen. Uten ord skapes det magiske øyeblikk der følelsene og problemstillingene fra eventyrene blir utforsket.

Samtidig danses det noen rene eventyrsekvenser – som fortellingen om «Rødhette og ulven». Det er enkelt, rent og svært vakkert. Det har å gjøre med gode dansere og med streng bruk av virkemidler.

Kulissene er fotoprojiseringer på veggene, sammen med Petter Wiiks musikk skaper det en magisk skog. Fargebruken er ren og begrenset, her er rødhette i knall rødt, jegeren i rent grønt, ulven helt brun uten noe mer staffasje.

Dansernes bruk av rommet og tilstedeværelse på scenen er nok til at vi lar oss fange. Rødhette, som danses av Mariana L. Ferreira, nærmest svever over gulvet i sin naive og stiliserte skikkelse. Det i seg selv er nok til å gjøre forestillingen eventyrlig.

Kaoskrefter i berget det blå

Vi er innom «Piken med svovelstikkende», gripende danset av Katrine Bølstad. Og vi beveger oss ut i skogen, ned på havets dyp og inn i eventyrenes kaoskrefter i berget det blå.

Plutselig dukker en elg opp og byr opp den gamle konen til dans. Plutselig råder de vonde kreftene. Og danserne går inn i disse tilstandene, de lar kaoskreftene råde og slik sier de oss mer om livets eventyr og eventyrenes liv enn noen ordtak kan klare.

Forestilingen kan virke noe lang. Det handler mest om at forestillingen blir teksttung. Kan hende er dette grepet valgt ut fra en tanke om å gjøre forestillingen mer tilgjengelig – men slike grep virker av og til mot sin hensikt.

Danserne gjør en mer enn god nok jobb i seg selv, og når «Eventyrdans» i tillegg er en forestilling som hele tiden tar nye og overraskende vendinger og er gjennomtenkt og gjennomført både i koreografi, scenografi og fargevalg – da trengs det egentlig ikke så mye mer.

Konsept: Øyvind Jørgensen og Tinken Laurantzon. Scenografi: Øyvind Jørgensen og Anna Widén. Kostymer: Silje Fjellberg. Musikk: Petter Wiik. Medvirkende: Terese Mungai, Katrine Bølstad, Mariana L. Ferrerira, Biniam Yhidego, Øyvind Jørgensen.