Da den enorme skipstragedien ble kjent ble det raskt en fortvilet og opprørt stemning blant pårørende, økonomisk berørte og i kanadisk presse.
Det ble rettet harde anklager mot det norske mannskapet. Begge de involverte rederiene, Canadian Pacific Railway (CPR) og A.F. Klaveness, meldte krav om erstatning fra den andre parten.
- << FORRIGE ARTIKKEL: Hvem hadde skylden for ulykken?
- >> NESTE ARTIKKEL: Fru kaptein Andersens beretning
Begge hevdet eget fartøy og mannskap var helt uskyldige i ulykken.
- Les mer her:
Storstad tatt i arrest
Det skadde norske skipet ble umiddelbart tatt i arrest.
Historiker David Zeni beskriver i sin bok «Forgotten Empress» at «Storstad» ankom Montreal 31.mai og en arrestordre fra The Exchequer Court of Canada ble spikret opp på døren til kartrommet.
Bakgrunnen var et krav på 2 millioner dollar for tapet av «Empress of Ireland», fremmet av CPR.
En stor forsikringssak
De norske forsikringsselskapene trådte nå inn for det norske rederiet A.F. Klaveness.
Skipsassuranceforeningen Vidar i Drammen representerte kaskoassurandørene for skipet, altså tingskadeforsikringen. Assuranceforeningen Skuld i Oslo forsikret rederiansvaret. Nå var det viktig å finne en rask og riktig løsning slik at «Storstad» kunne frigis fra arresten, repareres og settes i drift igjen slik at omkostningene for de norske eierne ble begrenset.
– Uansett om man fikk skylden etter en ulykken var det lover og regler som begrenset erstatningsansvaret, forklarer professor Erik Røsæg, ekspert på sjørett ved Universitetet i Oslo.
Nordmennene kjøper tilbake eget skip
«Storstad» var eid av et eget eierselskap, A/S Maritim. De eneste verdiene i dette selskapet var nå båten i skadd tilstand.
En vanlig måte å fastsette denne verdien var å arrangere en åpen auksjon. En slik auksjon ble avholdt 7. juli. Høyeste bud på 175.000 dollar gikk til Ole Wikborg, som i budgivningen representerte forsikringsselskapene Vidar og Skuld. Ved siden av å ha grunnlagt Vidar var Wikborg dispasjør, en offisiell utnevnt ekspert på sjørett, havarier og erstatningsoppgjør.
– Det var vanlig og naturlig at de som allerede eide båten så mest verdi i å få den tilbake, siden de alt hadde mannskap og en fraktekontrakt å oppfylle, mener Røsæg.
Ole Wikborgs oldebarn, med samme navn, er i dag direktør i Norwegian Hull Club, en fusjonert forlengelse av Skipsassuranceforeningen Vidar. Han sier at hans oldefar var en anerkjent, smart og kunnskapsrik sjøforsikringsmann. Han mener det var en naturlig og god løsning for de norske interessene å få båten solgt offentlig for derved å etablere den reelle markedsverdien.
Ved offentlig salg ville et fond for maksimal erstatning bli etablert og skipet ville være frigitt fra alle fremtidige krav knyttet til kollisjonen. Skipslistene fra Det norske Veritas viser at eierskapet etter auksjonen ble overført til et nytt A/S med navn Klaveness Damskibs Aktieselskab.
Uklarhet om erstatning
Etter auksjonen og oppgjøret ble skipet frigitt og flyttet til Davies Dry Dock i Quebec for reparasjoner. Regnskapsbøker fra «Storstad» viser at driften deretter gikk som normalt, med samme mannskap. De 175 000 dollarene fra auksjonen ble holdt tilbake av retten i påvente av rettskraftige erstatningskrav.
(Artikkelen forsetter nedenfor bildet).
Det er ikke kjent om de norske interessene måtte betale ut mer enn 175 000 dollar. Tilgjengelig informasjon tyder på at auksjonssummen fastsatte hele det begrensede ansvaret. Skadene på det norske skipet lå imidlertid utenfor dette.
Men auksjonens formål kan også ha vært kun å få opphevet arresten, og at det på siden av dette ble opprettet et begrensningsfond, basert på «Storstads» tonnasje. Men verken Skuld eller Vidar har dokumentasjon om ytterligere summer ble utbetalt i erstatning.
Juridisk medhold
Ifølge historiker David Zeni la dommer Dunlop ved Exchequer Court of Canada den 27.april 1915 til grunn at «Storstad» hadde skyld i ulykken og at det kunne betales ut penger fra det begrensede erstatningsfondet.
Da var de samlede kravene mer enn 3 millioner dollar; 2 millioner for det tapte skipet, 600 000 dollar for tapte gjenstander og 470 000 for tap av liv. Men siden dommer Dunlop mente tap av liv skulle ha prioritet på den begrensede erstatningen, ble saken anket av CPR.
Det ble ellers et omfattende etterspill. Mange etterlatte fremme krav direkte mot Canadian Pacific Railway, som etter hvert betalte ut betydelige summer.