Lille julaften 1944: På en sykehusveranda i Ny-Guinea har Jon Michelet rigget til et tablå, et bilde på krigens omkostninger. Tre mann: én norskamerikaner i rullestol, ansiktet et eneste åpent sår, et par lemmer borte. Gulbrandsen, mannen som konsekvent omtaler seg selv i tredje person, er blitt av med sin venstre arm. I en liggestol japanerne har etterlatt ligger vår helt, Halvor Skramstad fra Rena. Han er 23 år, avmagret, nettopp våknet av koma. To ganger har han overlevd torpedering. Nå hadde en japansk selvmordspilot, et kamikaze-fly, nær tatt Halvors liv.
Slik åpner «Krigerens hjemkomst», det sjette og siste bindet i Jon Michelets svære romanepos «En sjøens helt». I Europa presses den tyske Wehrmacht mot nederlaget fra alle kanter, men i Stillehavet gjenstår flere av de viktigste slagene: Iwo Jima, Okinawa. Halvors prøvelser er ikke over, matrosen og skytteren skal i ilden igjen. Først i september 1945 kommer han seg hjem til Norge, etter å ha funnet sin irske Muriel igjen i England. Det er hjemme den virkelige nedturen begynner. Pengene de norske sjøfolkene hadde til gode i Nortraships fond, penger trukket av hyrene deres under hele krigen, de pengene kommer aldri. Ikke anerkjennelsen heller.
Det store snyteriet
Som i de foregående fem bindene er Jon Michelets tekst sprengt av kunnskap og innsikt. Krigshistorien, sjøfolkenes arbeid og sjargong, skipenes konstruksjon, livet om bord og i havn, kampene på liv og død – alt behandlet med grundig, glødende entusiasme, ispedd humor, sinne og menneskelig varme. Sterkest: det store sviket som ble krigsseilerne til del. Krigsseilernes forventning om rettmessige penger forvandles sakte. Først usikkerhet, så tvil, deretter sinne, kamp og til slutt resignasjon. Halvor er på langt nær den eneste som går harde runder med alkoholen i de første fredsårene da optimismen rår i resten av samfunnet.
Romaneposet «En sjøens helt» er et stort og ruvende verk i norsk populærlitteratur. Et samlet sidetall som nærmer seg 4000 er allikevel for mye, nær 600 i dette siste bindet likeså. Strømmen av informasjon og kunnskap kan bli så påtrengende at leseren faller ut av fiksjonens illusjon, og heltens troverdighet faller: Kunne denne matrosen vite så mye om krigens gang som dagbøkene hans antyder – ute på havet, under torpedoenes trusselregime? Jon Michelet var en dialogenes mester. «Krigerens hjemkomst» inneholder mange eksempler på det. Nettopp derfor blir fallet i kvalitet og realisme påfallende når det noen informasjonstrykket tvinger seg på der også.
Når det er sagt: Jon Michelets prosjekt var å bygge et monument over krigsseilerne. Det har han klart, ettertrykkelig. «En sjøens helt» har fått et verdig punktum med «Krigerens hjemkomst». Bautaen blir stående lenge.
Passer for deg som
- vil følge skogsmatrosen hjem
