NRK Meny
Normal

Tett drama med drittsekk

Marita Fossums nye bok "Et siste kyss" er en nærgående roman, visuelt fortalt, der det kyniske egoets virkning på omgivelsene står sentralt.

Marita Fossum

Det er nærliggende å tenke kammerdrama under lesingen av Marita Fossums nye roman. Per definisjon stemmer dette riktignok ikke; handlingens rom er for mange til det, men fortellingens tetthet, et kort tidsspenn og en stemning av underliggende persondrama fører lett tankene i en slik retning.

Roman som kattebjelle

Fem mennesker er bundet sammen i et fåtall handlingstråder som delvis løper parallelt, delvis krysser hverandre. En middelaldrende kvinne, Helen, hennes like middelaldrende kjæreste Adrian, Helens datter Therese og dennes samboer Anne. Til slutt Simone, hun som kaller seg Elskerinnen; forfatteren som fortvilet vil rette opp stor urettferdighet ved å skrive en roman som henger bjella på den mannlige katten.

Avstumpet ego

Fossum-omslag
Foto: Magnum / Exil

I plot og innhold er denne romanen ikke uvanlig i seg selv. Med det mener jeg at vi har lest før romaner der en følelsesmessig avstumpet og egomanisk mann er dreiepunkt – der ulike kvinner på hver sine vis må forholde seg til det kjølvannet som blir liggende bak ham. Slik er det med Adrians plass i ”Et siste kyss”, men samtidig – og heldigvis – også mer nyansert og sammensatt enn som så. At Adrians første hustru visstnok døde for egen hånd, er én ting, men det har andre i denne romanen også gjort og hva fikk dét å si for de næres evne til å leve trygge liv? Voksne som barn? Ikke-fysisk vold er også vold. I "Et siste kyss" ligger den under hele veien.

Effektiv fortelling

Marita Fossums prosa bidrar sterkt til å formidle handlingen på en visuell og samtidig ukomplisert måte som tjener formålet godt. Teksten klipper effektivt mellom menneskene og stedene deres etterhvert som kronologien flytter seg langs den korte tidslinjen. Dette skjer på en måte som mer enn én gang får meg til å tenke at det kan bo en film i denne romanen. Og dét; uavhengig av en thrilleraktig komposisjon som virker mer anstrengt enn vellykket – for ikke å si; nødvendig.

Drittsekken

Den kyniske mannen er et takknemlig objekt for litterær behandling, der han, fritatt for (ekte) empati og problematisering av egen rolle, harver over menneskelivene rundt seg. Og; det er ingen fare for at ”vi har ham nå” – litteraturen har rom for fler. Min viktigste innvending underveis i lesingen av ”Et siste kyss”, var allikevel knyttet til romanpersonen Adrian. Tvilen gjaldt om figuren er psykologisk holdbar i ett og alt? Han er tydelig og frastøtende på det beste – som når han gir uttrykk for at medlidenhet er en egenskap han forbinder med selvforherligelse og som gjør ham kvalm. Det forhindrer ikke at det skremmende mennesket i noen partier også blir overtydelig i all sin kulde og slik står i fare for å tippe over i klisjeen.


Viktigst er allikevel at ”Et siste kyss” er en engasjerende, kortfattet og innsiktsfull roman som holder leseren på plass i sitt drama hele veien.