I noen stoffer er atomene ustabile. Det vil si at alle sammen på ett eller annet tidspunkt kommer til å pælme fra seg energi. Det er nesten som om de sitter og klapper på en snøball (eller tre) som de har tenkt å kaste, de vet bare ikke helt når. Etter at de radioaktive stoffene har pælmet fra seg all ammunisjonen blir de akkurat som vanlige stabile atomer igjen. Når vi blir utsatt for stråling fra radioaktive stoffer blir vi altså truffet av slike bitte små snøballer som atomene har kastet, og det kan være farlig. Men hvor farlig det er kommer an på hva slags baller som blir kastet, og hvor mange det er av dem.
Ikke alle snøballer er skapt like…
Det er alltid en eller annen som klarer å lage en kjempehard snøball med is utenpå og småstein i midten, og i tillegg pælme som en verdensmester. Plutselig sitter det ei lårhøne midt på skinka, og man kan nesten ikke gå før neste friminutt. Andre ganger lager man for det første ganske rævva baller, og kaster enda dårligere. Man er med andre ord ingen trussel med mindre man ved et tilfeldighetens mirakel klarer å treffe midt i nakken, mellom lua og genseren. Sånn er det med radioaktive stoffer også, og det finnes tre ulike typer stråling.
Alfastråling
Best å beholde buksa på!
I noen radioaktive stoffer sender atomet fra seg alfastråling, som består av to protoner og to nøytroner. De er veldig energirike, men på en måte er alfastrålene de dårligste snøballene av alle. De er svære, smuldrete baller som det nesten ikke går an å kaste. Alfastrålingen rekker altså ikke særlig langt før den stopper helt. I luft går de bare noen få centimeter, og treffer de papir, eller for eksempel noens buksebak, er det bom stopp. Det betyr at du godt kan sitte på en alfastrålekilde bare du har buksa på.
Det som ikke er så lurt er å spise den. Når atomene sender ut alfastråler inne i deg trenger de ikke fly mange millimeter før de møter på levende celler som de kan skade. Og akkurat som en gedigen, løs snøball (som smuldrer opp inne i genseren og er plukk umulig å få ut før den har smeltet til iskald sørpe) kan det bli temmelig skummelt når den først treffer.
Betastråling
Betastråler er egentlig elektroner som de radioaktive elektronene kaster ut. De er ikke på langt nær så energirike som alfapartiklene, og en kan si at de er sånn passe gode snøballer. De er ganske små og hardpakkede, og temmelig lette å kaste. Betapartiklene kan kastes noen meter igjennom lufta, og kan trenge igjennom både buksa og huden. Men til gjengjeld slår de ikke like hardt som alfastråling.
Gammastråling
Gammastålene kan suse igjennom kroppen uten å treffe noe!
Atomene som pælmer ut alfa og betapartikler sender også ofte ut noe som kalles gammastråling. Det er en energipakke som kalles et foton, og kan nesten sammenlignes med en liten ball av restesnøen som henger igjen i votten. Det blir ikke store snøballen, men siden vottesnøen er skikkelig hard og kram med litt sand og greier, blir denne ballen fryktelig god å kaste. Så god at man kan kaste den over halve skolegården og inn gjennom vinduet på rektors kontor hvis man er litt uheldig. Gammastrålingen suser gjennom luft og buksebaker og betong, og rett som det er kan den fly tvers igjennom hele deg uten å treff en eneste celle. Skulle man bli truffet er heller ikke disse så ille som alfastrålingen.
Halveringstid
Hvor farlig radioaktivitet er avhenger altså av hva slags stråling som sendes ut. Men det er også en annen ting som er viktig, nemlig hvor mange slike strålingssnøballer som pælmes. Og det varierer nemlig hemningsløst fra stoff til stoff. I noen stoffer kaster atomene strålingspartikler som gale , mens atomene i andre stoffer godt kan sitte å ruge på ballene sine i tusenvis av år. Det er helt klin umulig å forutsi når ett spesielt atom har tenkt å kaste, men har man en klump av et bestemt stoff kan man finne ut gjennomsnittlig hvor mange som pælmer i løpet av en viss tid. Den tiden det tar før halvparten av atomene i et stoff har kastet fra seg snøballen sin kalles halveringstiden. Noen stoffer har halveringstid på noen få sekunder, mens de tregeste bruker milliarder av år.
Det betyr altså at hvis du holder en klump radioaktivt stoff med halveringstid på ti minutter i ti minutter vil du bli truffet av halvparten av alle de snøballene stoffet har. (Og når man tenker på at millionvis av atomer får plass på et lite knappenålshode, kan det dreie seg om temmelig mange baller!). Holder du derimot et stoff med halveringstid på milliarder av år er det ikke sikkert du blir truffet i det hele tatt!
Men hvor farlig er det da?
Mamma sa alltid at man kan dævve av hva som helst, bare man får nok av det. Til og med risengrynsgrøt. Slik er det med stråling fra radioaktive stoffer også. I virkeligheten blir vi mennesker truffet av slik stråling i ett kjør. Det finnes radioaktive atomer både i bakken og i luften som fyrer av snøballene sine i det du går forbi.
Når man blir truffet er det på en måte som om en av cellene i kroppen får seg en på trynet. Ofte klarer den å reparere seg selv og blir helt fin igjen, men det hender at den brekker nesen og får varige mèn.
Det som har skjedd da er at arvestoffet, DNAet, i cella er blitt skadet, og noen ganger blir slike celler til kreftceller. Og det er dette som er litt skummelt. Slike kreftceller oppstår ikke særlig ofte, men jo flere celler som får seg en strålings-snøball på tygga, jo større sjanse er det at en av dem blir til en kreftcelle. Cellene i kroppen kan også dø hvis de blir truffet, men det gjør ikke noe at en og annen celle forsvinner, så det er ikke så farlig hvis ikke stråledosen man får er kjempestor.
Alt dette betyr altså at det er mengden av stråling som virkelig treffer cellene i kroppen som er viktig. Lite granne er helt greit, men for mye blir ikke bra i det hele tatt. Akkurat som risengrynsgrøt. Bortsett fra at jeg tror du må bli utsatt for mer grøt enn radioaktivitet for at det skal være ordentlig farlig…