NRK Meny
Normal

Et musikkliv i krig

Elef Nesheims nye bok er en lærerik og hendig fortelling om et lite utforsket felt.

"Et musikkliv i krig"
Foto: Forside: Norsk Musikforlag

Geirr Tveitt

Den unge Geirr Tveit brukte en t til slutt i navnet sitt

Foto: Scan-Foto / Scanpix

Tveitts fødsel for hundre år siden feires i år, og hans samarbeid med de tyske myndigheter under krigen har kastet skygger over hans ettermæle. Det er noe av det som avklares i Elef Nesheims nye bok ”Et musikkliv i krig” .

Bøker om norsk musikk under krigen har vært mangelvare, og Nesheim presenterer mye nytt stoff på en ryddig og interessant måte.

Nesheim har ikke funnet nytt stoff om Tveitt, men han oppsummerer kjente kilder. Nesheim gjør rede for hvordan Tveitt var statens musikk-konsulent, men tok norske musikeres parti i forhold til okkupantene.

Norrøn

Tveitt protesterte heftig mot kulturministerens styring av NRK og konsertlivet. Etter stadige forbigåelser i faglige spørsmål skjønte han at det var forskjell på sin idealistiske begeistring for norrøn kultur og det å godta tyskernes oppførsel.

Allerede høsten 1941 dro han skuffet hjem til Hardanger og til folketonene sine, og i 1942 trakk han seg fra alle oppdrag. Deretter ble David Monrad Johansen en sentral samarbeidspartner for myndighetene i musikkspørsmål.

 

Elef Nesheim

Elef Nesheim

Foto: Norsk Musikforlag

Arrestert

Nesheim har funnet frem til et upublisert manuskript av Arvid Fladmoe, som forteller om en konsert på Lillehammer sammen med Hindarbrødrene. Plutselig lyder et voldsomt bråk, og inn kommer bevæpnete soldater som arrestererer de tre Hindarbrødrene, tre fjerdeparter av kvartetten.

Senere ble de sluppet løs siden det var en bror nummer fire som var den ettersøkte.

Tilsvine

En annen episode er kjent fra den grunnleggende boken som Hans Jørgen Hurum skrev allerede i 1946, ”Musikken under okkupasjonen”. På en Ole Bull-konsert i Bergen i 1941 spilte Ernst Glaser på Bulls egen fiolin, men da ble det demonstrasjoner mot den jødiske musikeren.

Nasjonal-Ungdom kastet flyveblader ned fra galleriet om at den germanske ære ble tilsvinet av en jødisk kramkar, som tjente penger på ”vår nasjonale eiendom”.

Grieg

Nesheim forteller om hvordan Edvard Griegs hundreårsdag i 1943 naturlig nok ble en avgjørende begivenhet. Både norske og tyske interesser ville bruke Grieg til en politisk markering.

Ingen kunne hindre tyskerne i å definere Grieg inn i det storgermanske folkefellesskap.

Jødisk

Slik fikk flere øynene opp for progagandaverdien i det offentlige musikklivet, og det styrket holdningen til en boikott som ble lansert i oktober 1943, noen måneder etter Griegjubileet.

Men da blomstret huskonserter, lukkede konserter i alle slags lokaler, og kirkekonserter, ofte med den forbudte jødiske Mendelssohn på programmet.

Bach

Foredrag med musikkeksempler var fordekte konserter, som var unntatt sensuren. I en krisetid var det et voksende publikum, som søkte mer kunnskap om musikken.

Nesheim har snakket med mange, bl.a. Amalie Christie, som holdt en rekke foredrag og konserter. Det er tankevekkende at hun forteller om hvordan Bach var ”åndelig mat i tunge tider.” Den urtyske Bach var hevet over nazistisk misbruk.

Jazz i syklubb

I 1941 krevde Innenriksdepartementet at alle foreninger skulle registreres. Syklubber var unntatt, og jazzklubbene i Oslo ble derfor kalt syklubber!

Det amerikanske ordet ”jazz” var også forbudt og ble erstattet med betegnelsen ”rytmemusikk”.

Tveit

Nesheim bygger naturlig nok mye på Hans Jørgen Hurums bok, men også på andre nyere bøker om krigen, på aviser og protokoller og samtaler. Språket i boken er greitt med noen skjønnhetspletter, og han gjentar seg selv av og til.

Han bruker ordet ”vekkelse” der det burde være mer naturlig å si at noe ble en ”vekker”. Geirr Tveit får en ”t” for mye siden han skrev navnet sitt med en ”t” til slutt i denne tiden. Den ekstra norske dobbelte t’en kom senere.

 

Christian Sinding

Festkonsert for Christian Sinding like før han døde i 1941

Foto: Scanpix / SCANPIX

 

Problematisk

Det hadde vært nyttig med en litt tydeligere oppsummering av David Monrad Johansens aktive rolle og av hvordan Christian Sinding før sin død i 1941 ble utnyttet av tyskerne. Nesheim forteller mye i denne relativt lille boken, men er forsiktig med å trekke konklusjoner.

Det eneste han våger å konkludere med er det problematiske i at tjue prosent av Komponistforeningens medlemmer var medlemmer av Nasjonal Samling og at en betydelig andel av musikerforbundets medlemmer spilte på nazistiske musikkevenementer.

Blomstret

Han konkluderer også med at musikkhistorien må skrives om fordi musikkaktivitetene blomstret så kraftig under overflaten. Men allerede i 1946 refererte Hans Jørgen Hurum til den ”overstrømmende musikkinteresse” og ”fantastiske” tilgang på elever hos musikklærere.

Det nye med denne boken er at det blir mer kjøtt på bena gjennom et nytt tilfang av detaljer.

Idealer

Boken fungerer fint som en fremstilling av fem viktige år i norsk musikklivs historie. Det er viktig å ha faktakunnskap, og denne boken har en tilgjengelig utforming gjennom sitt kronologiske opplegg. Den viser på en ny måte det store omfanget i konsertvirksomheten selv om den bare er på 134 sider.

For det andre er den viktig som et eksempel på musikkens samfunnsmessige og politiske betydning. Hvordan forholder vi oss til våre idealer under press og diktatur? Og hvilken rolle kan musikken spille i menneskers liv? Nesheims bok hjelper oss til å reflektere over det.