1.
En gang valgte jeg å skrive. Det var ingenting medfødt over det, jeg skrev aldri noe som barn, ikke av fri vilje. Jeg mislikte alle former for skriving. Brev, gratulasjonskort, ferierapporten vi ble bedt om å skrive første skoledag etter sommerferien. Min naturlige skrivemåte, som overhode ikke har noe naturlig ved seg, er veldig kort. Det finnes ingen overflødige dokumenter på datamaskinen, ingen notatbøker.
Helt siden jeg var liten, har ingenting fått meg til å sovne raskere enn det å skrive. Allerede, mens jeg har forsøkt å skrive dette første avsnittet, har jeg rukket å duppe av to ganger.
I venstre hjørne av tastaturet på macen ligger en størknet ketchupflekk, rett over ctrl-knappen. Når man skriver er det alltid noe i veien. Det kan aldri bli stille nok. Om noen så nyser en kilometer unna, er det fortsatt et problem for skrivingen. Nivået av konsentrasjon som kreves er nesten uoppnåelig. Jeg hører ikke på musikk. Jeg liker ikke å utdype scener eller bli for lenge i dem, helst vil jeg bare hoppe fra sted til sted, som en kanin. Jeg er ikke interessert i å vise frem veien fra A til B, bare antyde at de begge eksisterer, løst knyttet til hverandre. Jeg liker ikke å gi karakterene navn. Det plager meg at navn bærer så mye identitet, at de fleste navn virker håpløse og umulige i møte med tekst. Jeg vil stadig skrive kortere bøker. De fleste bøker som utgis i dag, kunne sikkert med fordel ha vært halvparten så lange. Det gjelder mine også.
2.
Den delen av skrivingen jeg etter hvert lærte meg å like, handlet mer om muligheten den ga meg, enn om skrivingen i seg selv. I sine erindringer skriver den danske forfatteren Tove Ditlevsen: ”Jeg ved, at man undertiden må lyve for å få sandheden frem.” Det jeg lærte meg å like, var å lyve. Ikke fordi jeg hadde en skapertrang, slik jeg har tenkt om det senere, men for å gjøre meg selv interessant. For å gjenvinne en slags makt over situasjonene jeg befant meg i, der jeg ofte følte meg klønete eller utilstrekkelig, på et vis eller et annet. Jeg likte å dikte opp scenarioer, eller overdrive de eksisterende, se hvordan andre tok det imot, hvordan menneskene rundt meg etter hvert tok del i løgnene mine, gjorde de mer virkelige.
For flere år siden, en vårkveld jeg gikk hjemover fra besøk hos en venninne, fikk jeg en slags rus av å tenke at bilistene på veien når som helst kunne kjøre opp ved siden av meg og kidnappe meg. Jeg var kanskje elleve år gammel, og så for meg en mann sveive ned et bilvindu, at han henvendte seg til meg. Det ilte i kroppen av den tanken.
Da jeg kom hjem sto mamma på kjøkkenet og lagde kakao. Etter hvert begynte jeg å gråte. Jeg fortalte henne om mannen i bilen som hadde sakket ned farten da han så meg, som hadde vinket meg til seg og spurt om jeg ville bli med ham, men at jeg hadde løpt min vei. Som om det hadde skjedd. Jeg gråt som om det var virkelig, som om jeg hadde blitt fratatt det lille ved meg som ennå var uskyldig. Da mamma trøstet meg, smilte jeg med ansiktet mot brystet hennes. Jeg nøt å se hvordan foreldrene mine ble delaktige i historien, hvordan de på en måte bekreftet den, bare ved å lytte. De trodde nok ikke på den, de var vant til løgnene mine på det tidspunktet. Men de tok meg alltid på alvor. Senere, når jeg fortalte historien videre til klassekamerater og deres foreldre, refererte jeg til hendelsen som ”den verste dagen i mitt liv.” Det er latterlig dramatisk, det er skamfullt, men det sier også noe om min inngang til skrivingen.
3.
Det var lesingen som først trigget en lyst til å konstruere en adskilt verden, bestående av fantasier og drømmer, fortellinger fra skolepensum, Roald Dahls barnebøker og diktstrofer. Og flere år senere, av egne tekster, korte noveller og prosa, som jeg skrev på en treg datamaskin utlånt av skolen. Jeg leste mye som barn og i starten av tenårene, og jo mer jeg leste, desto mer kom jeg i kontakt med hva slags tekster jeg ville skrive. Slik er det ennå: Jo mer jeg leser, desto mer skjerpet føler jeg meg, overfor hva det er jeg beundrer og hvordan jeg tenker eller opererer i kontrast til det jeg leser. Tidlig begynte jeg å kuratere mitt eget liv på den måten; jeg valgte ut bøker som ville gagne min egen skriving, filmer som ville vise meg noe annet. Jeg styrte samtaler inn på temaer som jeg tenkte ville fremkalle noe litterært, noe som kunne brukes. Da jeg som femten-sekstenåring begynte å skrive, var det som å ta sin egen historie tilbake, gjøre den til sin. Jeg hadde sosial angst og fremsto som klønete, og en samtale fra flere år tilbake kunne holde meg våken om nettene; jeg tenkte på hva jeg burde ha sagt eller de gangene jeg burde holdt kjeft. Men i skrivearbeidet kunne alt omformes; samtalene kunne raffineres etter mitt ønske, på en måte som fikk meg til å virke mer vellykket, eller mindre vellykket på en måte som hadde litterær verdi. Å skrive ga en form for kontroll og lindring som ikke fantes andre steder.
Skrivingen gir en mulighet til å utforske situasjoner man ikke nødvendigvis ville ha oppsøkt i det virkelige liv. Det kan være ytterpunkter, psykiske grensetilstander som man, uten å måtte være rammet av det selv, trekkes mot eller frykter av grunner som ikke er åpenbare, verken for en selv eller andre. Det er noe behagelig ved å gjøre seg selv til protagonisten i sine egne tekster, og samtidig ha fullstendig makt over det som skjer. Det er ikke sterkt nok til å kalles terapi; i så fall hadde forfattere vært den yrkesgruppen som sjeldnest rammes av psykiske lidelser, noe et raskt blikk på historien vil kunne avkrefte. Men det kan gi en grunn til å stå opp om morgenen, noe som i mange tilfeller er det beste man kan håpe på.
4.
Å skrive er uatskillelig knyttet til det å bli. Joan Didon skriver i sitt essay, Why I Write: ”I write entirely to find out what I’m thinking, what i’m looking at, what I see and what it means.” Skrivingen blir derfor et erkjennelsesverktøy, en måte å se virkeligheten klarere på. Det virker kanskje som et paradoks, etter alt dette fokuset på løgn. I litteraturen er det som om sannhet og løgn virker sammen i en kreativ symbiose, hvor de hele tiden kler av og på hverandre, eller går opp i en høyere enhet. Av formalistene kan man lære om desautomatisering og underliggjøring, om ordets gjenoppvekkelse, om hvordan litteraturen eksisterer for å gi oss livsfølelsen tilbake, for igjen å gjøre stenen til sten. Litteraturen gir mulighet til å huske, men samtidig til å glemme noe til fordel for noe annet.
Å skrive handler imidlertid ikke bare om å erkjenne mening som allerede er, men også om å skape ny mening. Det er her løgnen blir en viktig komponent. Løgnen i litteraturen har mye til felles med forelskelsen; vi konstruerer noe eller noen det er mulig å elske, på en måte som kanskje overrasker oss. Som allerede nevnte Tove Ditlevsen (og flere før og etter henne) antyder, kan løgnen av og til være sannere enn selve sannheten.
