NRK Meny
Normal

Et langt steg videre

Ojos de Brujo har blitt synonymt med lyden av Barcelona i et nytt årtusen, men har først og fremst vært et gedigent liveband. Nå begynner de å fungere skikkelig på plate også, og det var på tide!

Ojos de Brujo

Ojos de Brujo er et band bestående av ni musikere, fra Barcelona i Spania.

Foto: Foto/montasje: Julia Montilla

Ojos de Brujo: «Aocaná»

Ojos de Brujo: «Aocaná».

Foto: Albumcover

Det har ligget der og ventet, i ti år, nå; Ojos de Brujo s unike blanding av flamenco, rumba, jazz, reggae og hiphop har vært noe så klisjéfylt som et fyrverkeri på scenen, men har aldri satt seg helt på plate. En av grunnene har vært Marina Abads begrensede stemmespenn, en annen at de har forsøkt å overføre konsertenergien til plate uten helt å lykkes.

Det virket som om de ikke har turt bruke de mulighetene som et studio gir. Før nå. Nå tillater de seg å briljere der de før gjemte seg bak kollektivet. Selvtilliten er omsider på plass.

Originale originaler

Platen begynner pent og forsiktig, og likt det de har gjort tidligere. Kanskje for ikke å skremme vekk sine gamle fans – de er det nemlig mange av. Det finnes i dag et utall band i Barcelona som bygger på samme lest som Ojos de Brujo. Men der andre er kopister, er Ojos de Brujo originalen. Ikke bare dét, de er tidvis svært originale.

Deres nye plate «Aocaná» – som er roma for «nå» – beveger seg sakte, men sikkert, mot noe nytt og tidligere uhørt fra Ojos de Brujo. Den andre halvdelen av cd-en viser frem et band som er på vei mot noe helt nytt, samtidig som de er dypt rotfestet i den okergule katalanske jord.

Mindre ydmykhet

Alt sitter bedre. Musikerne har blitt bedre og mer sikre i sine uttrykk. Særlig Ramón Giménez’ og Paco Lomeñas flamencogitarer briljerer – det kan virke som om de ikke lenger er like ydmyke i møte med Spanias mest påpassede musikktradisjon, og tør være både gode og innovative på en gang.

Marina Abads stemme er fremdeles begrenset i spenn, men hun finner sin plass mer naturlig enn før, og prøver ikke å gjøre ting hun ikke behersker. Dermed fungerer hun som det samlende punkt i musikken til Ojos de Brujo som hun tidligere ikke har hatt formatet til. Nå aksler hun trøyen.

Fra innsiden

Dessuten, og det er vel selve poenget her: Nå har de ikke bare funnet seg en nisje blant mange sjangere. Nå leverer Ojos de Brujo noe som kommer fra innsiden av dem selv, ikke bare ekkoet av andres musikk som de har hentet herfra og derfra. Og det var på tide!