Dave Eggers:
Et forbløffende talentfullt, dypt rystende verk
Gyldendal 2001
Da denne boka kom ut i fjor ble den en internasjonal sensasjon, og forfatteren ble umiddelbart en litterær stjerne av den litt alternative, undergrunnsaktige sorten. Grunnen er ikke bare at Dave Eggers er usedvanlig vittig, smart og fantasifull, han har også en selvopplevd historie å fortelle som er noe av det sterkeste og mest hjerteskjærende jeg har lest. I tillegg har boken en fantastisk tittel, i hvert fall på originalspråket - "A Heartbreaking Story of Staggering Genius" trakk meg til boken, som en flue til fluepapir.
Åpner med tullball
De første 40 sidene av boka består helt og holdent av en intellektuell slap-stick-humor. På innsiden av tittelbladet, hvor det vanligvis kun står standarisert informasjon om utgivelsens mer tekniske aspekter, har Eggers flettet inn en satirisk tirade mot forlaget og det kapitalistiske systemet, oppgitt sin egen vekt, høyde og øyenfarge og har lagt inn en grafisk representasjon av sin egen seksuelle legning.
Men så, etter 40 sider med tullball, som jeg forøvrig satte stor pris på, kaster Eggers leseren hodestups inn i beskrivelsene av hvordan moren sakte men sikkert blir forkrøplet av en sjelden type magekreft. Etter at magen hennes blir operert ut, ligger hun på sofaen hjemme og sikler grønne og rosa og svarte vesker som etser og stinker. Der hvor magen var, vokser svulsten som forfatteren sammenligner med et ormebol, tusenvis av kravlende mark under en stein, en by av kreft uten reguleringsplan, en rotten frukt, et innsektbol, en edderkopp med bein i vifteform, kaviar, en ballong dekket av gjørme. Og så, som om ikke morens sykdom var ille nok, dør plutselig også faren av kreft.
Utflytende slutt
Familiens triste skjebne forsterkes ved at Dave aldri makter å forholde seg helt til det som skjer. Mens moren ligger og dør på sofaen henger han seg opp i trivielt detaljer som hva han skal si i begravelsen, hvem de skal ringe til når hun dør, om de skal arrangere en telekonferanse for familie og venner idet hun dør og om de i så fall har riktig abonnement fra telefonselskapet.
Etter at foreldrene dør flyter boken helt ut. De siste 250 sidene er fulle av infantile refleksjoner om ekle ting man kan spise, hvordan det er å drikke sin egen urin og hvordan det føles å kjøre gjennom San Francisco med hodet ut av vinduet mens man roper møø til forbipasserende. Da jeg leste boken på engelsk i fjor, kom jeg ikke lenger enn til side 100, og jeg ser nå at jeg ikke gikk glipp av stort. Men kjøp allikevel boka og les de første kapitlene, for der hvor Eggers skriver godt, skriver han virkelig forbløffende og hjerteskjærende godt.
Sindre Mekjan
Kulturnytt, NRK P2, 14. mai 2001