Pretensiøst, av og til magisk

I krysningspunktet flamenco, marokkansk folkemusikk, rock og jazz lager Benjamin Escoriza sin egen verden. Jeg lar meg nesten overbevise.

Escoriza er tilbake

Det begynte med en idé. Hvis man befant seg i Spanias sørligste by, Tarifa, kunne man på en klar dag høre bønneinnkallingen fra moskeene i Tanger på andre siden av sundet mellom Spania og Marokko. Og hvis man så for seg en radiostasjon i Tarifa, hva slags musikk ville den spille? Det var tanken bak trioen Radio Tarifa, som satte sitt preg på den spanske musikkscenen på 1990-tallet.

Bare Escoriza

Men Radio Tarifa ble hemmet av rammene i sin musikkhistoriske bakgrunn, med bukkehorn og middelalderinstrumenter som sentrale elementer. Sangeren Benjamin Escoriza hadde allerede for ti år siden behov for å gjøre egne ting ved siden av. Nå er Radio Tarifa historie. Og Benjamin Escoriza heter nå bare Escoriza.

Inderlig

Han tar det i alle de retningene som bandformatet ikke tillot ham å gjøre dengang. Escoriza er fremdeles sterkt påvirket av oppveksten i den andaulsiske byen Granada og flamencoens inderlige tilnærming til sang.

Jazzzz

Like mye er det marokkanske fremdeles et sentralt element i musikken hans. Men middelaldreen er på det nærmeste forlatt. Nå tar han lange steg i retning av rockens estetikk, men samtidig, og det er hans problem – jazzen.

Problem

Det er ikke noe galt, eller for den saks skyld unaturlig, for Benjamin Escoriza å tenke retning av jazzens synkoperte verden når han vil utvikle sitt krysskulturelle prosjekt videre. Men det oppstår øyeblikkelig et problem. Både den folkemusikken han har som utgangspunkt og den jazzen han nærmer seg, fjerner musikken hans fra det som var Radio Tarifas styrke, nemlig det umiddelbare, det rent ut fengende.

I ball

I stedet går det av og til i ball. Eller i alle fall alt for langt i retning av noe som nærmest blir en akademisk variant av en musikk som i utgangspunktet er – og skal være – folkelig.

Lyspunkt

Men la deg ikke skremme av innvendingene her. Benjamin Escoriza har utviklet også de positive sidene ved sin musikk. Først og fremst de vokale sidene. Når han tar det hele ned, så skjer det av og til noe magisk. Når han tillater seg å gjøre en ballade, en skamløst innsmigrende sang, blott til gråt, blott til smerte, kommer han ut gjennom høytalerne og finner plass i sjela di.

Vibrerende

Da glemmer du ubetydeligheter som sjanger, instrumentbruk og, når sant skal sies, hva sangene egentlig handler om. Da kan han synge om hva han vil. Da vibrerer musikken.


Escoriza: ”Mirando P’l Este”
Fromdaguetto FDG-002