Erobrerens usynlige hjelpere

Femten statister sitter rundt et møtebord i det som skal forestille NRKs underholdningsavdeling anno 1985. Underholdningssjefen i Lasse Lindtners skikkelse har nettopp introdusert den nye medarbeideren og kanalvert-stjerneskuddet Jonas Wergeland (Kåre Conradi), og fått en ganske laber mottakelse i retur.

Vi er på settet til NRK Dramas storsatsing «Erobreren», som skal bli en TV-serie basert på Jan Kjærstads romantriologi med samme navn.

Med grorudpalme, colabunn-briller og pastellfarger sitter vi rundt det brune møtebordet og prøver å ta oss selv alvorlig. Røyken fra urtesigarettene fyller rommet med den største selvfølge, to tiår før røykelovens innmarsj.

Les også: Vil du spille hippie med Kåre Conradi?

900 statister

– Kan vi få inn alle statistene igjen? Jeg må ha noen å spille mot innover i rommet, sier hovedrolleinnehaver Kåre Conradi til regissør Eva Isaksen.

Statistene som var sendt på gangen fordi de uansett ikke ville syntes i bildet på dette opptaket, blir hentet inn igjen slik at den erfarne skuespilleren skal ha noen å sette øynene i. Statister fungerer nemlig ikke bare som veggpryd, slik mange kanskje tror.

Det vet statistansvarlig Eirik Sivertsen alt om. I «Erobreren» har han ansvaret for totalt 900 statister, som skal fylle i overkant av 1000 roller og plasseringer.

Les også: Skal erobre norske seere

– Statister er ekstremt viktig. Hvis du tenker på et bilde som en lagdelt kake, er det statistene som bidrar til at det blir dybde og liv i bildet, forteller Sivertsen til NRK.no.

Utfordringene kommer imidlertid virkelig til syne når det står i manus «vi ser en fullsatt kirke». Da må statistansvarlig jobbe hardt for å finne 200 frivillige kirkegjengere med 60-tallsutseende som kan akkurat denne dagen. Likevel kunne det vært verre.

– På kontoret mitt har jeg en dagsplan fra storfilmen «Gandhi» hengende på veggen. I en av de scenene brukte de 350 000 statister. Så når jeg har dager det butter med 30-40 statister, vet jeg at det kunne vært verre, sier Sivertsen smilende.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Gjespe på kommando

I det brune møterommet har vi i 2,5 timer spilt den samme to minutters scenen om igjen og om igjen. Det er bare plass til ett kamera i rommet, og det må rigges om hver gang en ny vinkel skal filmes. Det krever mer energi å være likegyldig enn man skulle tro, og man må konsentrere seg om ikke å la øynene vandre bare fordi man vet hva Jonas Wergeland skal si for tiende gang.

– Vi kan godt ta det én gang til, men jeg har ikke noe å utsette på det vi gjorde nå, sier regissør Eva til Kåre.

Det hamres plutselig et sted i bakgrunnen, og en produksjonsassistent blir sendt ut med walkie talkie på jakt etter synderne i en av NRKs mange uoversiktlige korridorer.

Les også: God kjemi på settet

Så skal statistenes reaksjoner filmes, og én etter én blir vi fortalt hva vi skal gjøre når kameraet sveiper forbi ansiktet vårt. Klarer jeg å gjespe på kommando, spør Eva Isaksen. Ja, det får jeg da alltids til. Etterpå hjemsøkes jeg av tvil og usikkerhet: Gjorde jeg det riktig? Gjespet jeg da jeg skulle, og så det egentlig troverdig ut?

– Det viktigste for en statist er å tørre å ta den plassen man blir tildelt. Men man bør også huske på at dette ikke er det beste stedet å være vitebegjærlig og spørre for mye. Hør på beskjedene fra de som jobber med dette, forteller den erfarne regissøren til NRK.no.

Superstatister

Også Eva Isaksens første møte med filmbransjen var via en statistrolle. Det var i filmen «Kosmetikkrevolusjonen» fra 1977, åtte år før hun debuterte som regissør med spillefilmen «Brennende blomster». I 1990 regisserte hun «Døden på Oslo S», og fortsatt møter hun kjente skuespillere som forteller at de hadde sin statistdebut i nettopp denne filmen.

Men selv om de fleste skuespillere startet med nettopp slike oppgaver, er det langt fra de fleste statister som tar steget opp i skuespillernes rekker. Isaksen forteller imidlertid at det også er noe som kalles «superstatister», amatørskuespillere som gjerne blir brukt i forgrunnen, og ofte får avlevere en replikk eller to.

Det er heller ikke sagt at statistjobbing passer for absolutt alle.

– Det hender jo at jeg får noen som ikke fungerer. De klarer for eksempel ikke å la være å se i kamera. Da prøver jeg på en snill måte å dytte dem litt i bakgrunnen, eventuelt ut på siden slik at de ikke synes i bildet, avslører regissøren, før hun gjerne vil understreke at også rygger kan uttrykke mye.

Les også: Kåre Conradi trenger skjorten din

Fra Max Manus til Erobreren

Det er ingen som blir snudd med ryggen til eller flyttet ut av bildet under dagens «Erobreren»-opptak, men statist Hans-Petter Aarnes har fått erfare tidligere hvor få sekunder i rampelyset det egentlig blir etter flere dagers jobbing.

– Jeg var også med som statist i «Max Manus». Når Aksel Hennie, Nicholai Cleve Broch og Agnes Kittelsen sitter og snakker sammen på Stockholmscafeen, sitter jeg på bordet bak med ryggen til, forteller Aarnes, som du til vanlig kan møte bak innsjekkingsskranken til SAS på Gardermoen.

Han var også blant statistene som ble jaget ut av en kinosal da tyskerne kom, men den scenen ble klippet vekk fra det endelige resultatet.

– Jeg har aldri vært med som statist for å bli oppdaget. Det hadde selvfølgelig vært moro å få en replikk en gang, men jeg gjør dette her bare fordi det er gøy, forteller Aarnes til NRK.no.

Han forteller at han som oftest kommer over jobbene på forskjellige statistsider og grupper på nettstedet Facebook. I tillegg har de forskjellige produksjonsselskapene ofte egne statistregistre som man kan registrere seg i.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Sjokoladefristelser

En måned senere møtes vi igjen, nå på et litt mindre brunt kontor over Store Studio. Året har blitt 1987, og motstanden mot Jonas Wergeland har mildnet betraktelig. Det gjør jo som regel det når noen har suksess.

I flokk og følge gjør vi entré både én, to og syv ganger, hakk i hæl med skuespiller Lasse Lindtner. Vi står og smiler og er glade på Jonas’ vegne, mens øynene ufrivillig søker mot konfektesken på bordet foran oss. Det er fortsatt noen timer til lunsj.

Kringkastingssjef Einar Førde skrider inn, vi har alle fått beskjed om å gi plass til komiker og sørlending Rune Andersen.

Han overleverer blomsterbuketten til NRKs nye fredagsstjerne, skryter ham opp i skyene, og glemmer alle oss andre. Vi «underholdningsansatte» som også har bidratt til suksessen.

Replikkangst

Så skal statistene også få åpne munnen, og ytre sine gratulasjoner til Norges ny fredagskonge, Jonas Wergeland.

Det nøles, ingen vil risikere å være den aller første som sier sine rosende ord før alle andre. Vi står der på hver side av rommet og ser på hverandre i smilende stillhet, stemningen er i ferd med å endre seg fra kunstig til pinlig.

– «Knallbra!», sier jeg halvhjertet, mens det føles som å stemmen eksploderer i det den bryter stilheten.

– Takk. Vi tar det en gang til, sier regissør Eva.